Et svar til Smiths venner

Lørdag forrige uke var det en artikkel i Dagens Næringsliv, der en professor fra UiO skrev om hvorfor fagforeninger generelt var de virkelige vennene til Adam Smith.

Men det som virkelig irriterte meg var det faktumet at han siterte Milton Friedman og påsto at han rett og slett hatet fagforeninger. Fagforeninger er elsket og hatet av mange, men jeg tviler på at professor Friedman hatet fagforeninger, tvert i mot, jeg vil tro at han i høyeste grad støttet arbeideres rett til å organisere seg. Men har fagforeninger hjulpet sine medlemmer? Har fagforeninger virkelig hatt en positiv effekt på arbeidsforhold, lønninger uten negative sidevirkingner? viktigst av alt, er fagforeninger så solidariske som de gjerne fremstiller seg selv som?.

Alle parter i markedet er organiserte. Et firma er i seg selv en organisasjon innad markedet. Arbeidsgiverorganisasjonene er grupper som består av aktører i markedet. Poenget med denne form for organsiering er større gjennomslagskraft når det gjelder lønnsforhandlinger eller lobbyvirksomhet for å sikre egne interesser. Arbeidere må få lov til å organisere seg, det er det absolutt ikke noe tvil om. Det er heller ikke noe tvil om at dersom de går sammen så kan de åpne for muligheten for å komme bedre ut av lønnsforhandlinger. Men poenget er at fagforeninger tar avgjørelser på bekostning av sine medlemmer og riktignok kan sette begrensinger for ansettelse innenfor en sektor av økonomien, hindre konkurranser for sine arbeidsplasser, hindre fleskibilitet og samtidig risikere sine egne arbeidsplasser. Plutselig ser man at fagforeninger i realiteten kjemper for saker som åpenbart er gode for sine medlemmer men dårlige for resten av økonomien, eller medlemmene selv. Mekanismene bak dette kan en hvilken som helst bok i grunnleggende samfunnsøkonomi forklare i dybde.

Problemet med denne typen organsiering er ikke at det eksisterer, for det er noe som partene i arbeidslivet har rett til. Men problemet oppstår når interessegrupper , måtte dette være fagforeninger, arbeidsgivergrupper, bønder eller til og med studenter, får fordeler på bekostning av andre grupper gjennom den politiske prosessen. Myndighetene kan bestemme de lovene som vi så lever etter i dette landet og faktisk FORBY en eller annen form for natulrig mekanisme innad et velfungerende marked, nettopp for å fremme interessene til en enkel gruppe. Omfanget av dette kan være ganske stort dersom det er forventet at myndighetene skal ha noe å si i arbeidemarkedet eller andre markeder for den saks skyld. Men i anno 2008 må vi da kunne mer om hvordan økonomien fungerer til å forstå hvor galt dette kan gå. Bare se den katastrofale oppslutningen som fagforeninger har i USA nettopp fordi fagforeningenes makt har blitt rullet tilbake og nå må forholde seg i markedet som en hvilken som helst aktør. Når de ikke lenger har den retten som de ”legitimt” trodde de hadde, så viser det fagforeningenes sanne ansikt. At de i en globalsiert verden ikke lenger kan stille de samme kravene til rigiditet i arbeidsmarkedet som de så dypt ønsker.

La oss analysere minimumslønnen. Som lenge har vært en fagforeningenes fanesak over en lang periode. Tror vi virkelig at minimunslønnen for utenlandske anleggsarbeidere i Norge er for å sikre dem en anstendig lønn? Eller er det kun et verktøy for fagforeningene til å sikre at innvandrerne ikke lenger stjeler jobbene deres gjennom lavere lønninger? Fordi ansettelsesprosenten blir jo lavere og arbeidsgivere ikke lenger har den muligheten til å tilby produkter til lavere pris til resten av forbrukerne, fordi fagforeningene hadde en finger med i spillet. Altså en situasjon der både forbrukere og innvanndrere taper men fagforeningen vinner, på bekostning av oss. Fagforeningene vinner jo fordi deres medlemmer er jo allerede i arbeid med romslig tarifflønn, men den stakkars polske arbeideren kan kansje ikke lenger søke lykke og velstand i norge, og viktigst av alt mennesker flest blir robbet for muligheten til å få produkter til lavere pris.


Men la oss ikke glemme at denne type virksomhet der sterke interessegrupper har en finger med i politiske avgjørelser, ikke kun begrenser seg til de hatede fagforeningene. Dette kan også sebli observert i den måten General Motors eller Chrysler ofte ble skjermet for utenlandsk konkurranse i usa på 70 tallet. Gjennom latterlig overregulering og favoritisme, kunne de gå i allianser med valg-kåte politikere som trengte penger og hadde innflytelse over den politiske prosessen. Slik kan vi se at det er ofte slik at forbrukere blir robbet for muligheter når spesialinteresser får gjennom sine krav.

Markedet og den politiske prosessen er to forskjellige ting som må holdes avskilt. Staten må ha minst mulig rolle i økonomien. Ingen spesialinteresser bør få noen fordeler i prisdannelsesprossessen i velfungerende markeder. Dette gjelder også arbeidsmarkedet.


Professoren har også selvsagt andre argumenter, som for eksempel de store lønnsforksjellene som har oppstått både i USA og England der fagforeningenes makt har blitt rullet tilbake. Men dette innebærer da også at lønnsforksjeller i det hele tatt har noe å si for velstanden i et land, eller de økonomiske mulighetene som mennesker har i disse landene. Dette er noe som ikke har blitt empirisk bevist. Vi må da ikke glemme at USA har en høyst dynamisk økonomi i motsetning til de fleste andre økonomiene i Europa og dette blir lett bevist i økonomiskvekst-rater og andre økonomiske indikatorer, den viktigste i dette tilfellet er den antatte lavere naturlige arbeidsledighetsraten. Som sammenliknet med Europa er betraktelig lavere (kanskje fordi fagforeningene i Europa nekter for at globalisering innebærer forandringer?)

Uansett er det latterlig å påstå noe slikt som det han gjør i artikkelen, verst av alt var hans misbruk av professor Friedmans sine teorier.