markeder, du, jeg og en finanskrise....

År det først kommer medlinger om effektene som manglede tilgjengelig likviditet kan ha for realøkonomien, dukker markedsmotstanderne opp. Det hevdes at det har vært ”kasinokapitalisme”, ”rovdyrkapitalisme” som har skapt denne krisen. Desverre for dem er ike dette verken et bevis på at markedsøkonomien ikke fungerer eller slutten på kapitalismen slik vi kjenner den.

En ”krise” av størrelsen som individer står overfor i disse dager er ikke annet enn effekten av dårlige investeringer og feilberegnet risiko. Individer har stått overfor en rekke insentiver og ghjort investeringer gitt disse rammebetingelser. Ettersom vi tross alt er bare mennesker så er det bare å forvente at mange i en såpass sammensatt økonomi vil gjøre feil eventuelt, dette er effektene av korreksjonen på disse feilene. Det er absolut ingen tvil om at når etterspørselen etter varer og tjenester synker, optimismen forsvinner og investeringer reduseres så vil det påføre lidelse for veldig mange mennesker. Men en korreksjon er alltid noe som trengs slik at feilinvesteringer dør ut og resurser kan allokeres på nytt. Det er essensen i en dynamisk markedsøkonomi. Jeg skammer meg ikke over å støtte eller oppfordre mennesker til å samarbeide på et marked, eller den mekanismen som en stor økonom en gang sa : ”Extended cooperation through the divison of labour” for markeder er mennesker, så lenge mennesker gjør feil så vil økonomien svikte av og til.

De kreative kreftene som settes i sving under en markedsøkonomi er veldig lite intuitive. For mange av oss er det vanskelig å tro at et såpass kaotisk ”system” kan i det hele tatt bringe velstand for andre enn de ”rike”. Men dersom vi gider å sette oss ned, skru av radion og sette ned avisen, så kan vi kanskje plukke opp en bok om samfunnsøkonomi og begynne å underrette oss selv om hva denne merkelige ”kapitalismen” egentlig dreier seg om. For ”kapitalismen ” som sosialistene kaller dette, er langt i fra de massene med arbeidsløse som industriherrene kan forsyne seg av for å tilfredstille sin grådighet, men heller en veldig intrikat spontan ordre som vi tar del i, uten at vi selv merker det, er vi med på å skape en bedre fremtid for folk vi ikke kjenner. Jenta som jobber i kiosken gjør jobben sin for sin egen del, men det faktumet at hun er med å arbeider for et firma som tilbyr tjenester til andre gjør at hun er med i en prosess der det stadig tilbys nye tjenester, gjennom hennes samhandling med kunder, erfaringer læres og tabber blir rettet på, slik at firmaet kan ekspandere og kanskje skape flere arbeidsplasser, eller skape en ny butikkkonsept. Vil det skje? Det vet ingen, men det som vi kan være sikre på er at så lenge menneskelig kreativitet slippes løs gjennom markeder så vil det ihvertfall føre til et bedre resultat en status-quo.




Hvis vi da ser tilbake til det som kan ha startet denne krisen. Det virker som en rimelig logisk og sosialt akseptabel forklaring, å skylde på grådigheten til de menneskene som drev med disse nye inveteringsmuligheter. Men det norsk mendia,norske politikere eller noen andre for den saks skyld ikke engang har tenkt på å forklare, er effektene som regulering hadde på disse mennesker og deres avgjørelser. De har oversett fullstendig det faktumet at statlig intervensjon skaper markeder der mennesker ikke alltid tar den fulle prisen på sine handlinger. Enda verre er det når det er den store slemme private sektoren som står for tabbene. Det har ikke blitt nevnt med et eneste ord det som den amerikanske staten gjorde for å fremme ”billig husly” til de fattige og veldig mange andre mennesker som i en annen situasjon ikke ville ha fått råd til å ha egen bolig. Fannie Mae og Freddie Mac var to store selskaper hvis jobb var nettopp å gjøre husly tilgjengelig for de fattige. Edelt mål det, vi kan diskutere hvovidt husly er noe verdt å subsidiere me skattebetalernes penger en annen gang, men det viktige her er å påpeke at disse selskaper var blitt privatiserte av den amerikanske staten på 60 tallet, samtidig som de eksplisitt hadde fått et løfte fra den amerikanske staten om at dersom bankene skulle ende i problemer fordi deres inventar av fordringer ikke lenger var verdt papiret de var skrevet på, så ville de få tilgang til skattebetalerens dype lomme. Det er da ikke så veldig rart at disse to hybride selskaper med private aksjeeiere og statlig kapital måtte ende opp i farlig farvann når konkurransen med Wall-Street firmaene ble for hard og forvalterne i FM selskapene så seg nødt til å risikere ikke egne penger, men skattebetalernes. La meg påpeke at disse selskaper sto for en veldig stor del av de dårlige boliglånene som ble så solgt rundt for å samle inn kapital.

Dette er ikke den eneste intervensjonen som den amerikanske staten har gjort. Over mange år så har det blitt skapt skatte-insentiver som oppfordrer til selv eierskap av eiendom. Min mening er at dette er sikkert positivt for mange, men det er uansett ikke statens oppgave å oppfordre til.

Poenget med dette er å gi et litt klarere bilde av hva som har skapt dette. Det er en blanding av utrolig mange faktorer, ikke en eneste av disse kan få skylda for krisen. En av grunnene er menneskelig feil, som jeg har tidligere nevnt så er det slik at når feil blir gjort så hjelper markedsmekanismene å rette på disse (der arbeidsledighet kommer inn som så spiller inn på priser og så på rentenivå) , men da må markedsmekanismene få lov til å fungere, dersom bedrifter må dø, så la dem dø, det er det beste med markedsøkomien! Et annet firma tar over liket , lapper det sammen og får det til å bli lønnsomt igjen. Den andre grunnen er statlig intervensjon for å oppfylle spesial-interesser, for å oppfylle mål som har en ”sosial profil” eller for å fremme andre tjenester som er for ”samfunnets” beste. En blanding av disse faktorer skapte krisen, og den kokte over lang tid.

Løsningen er smertefull på kortsikt, men heller det enn å la politikere som har begrenset informasjon ta seg av å skape løsninger som ikke engang i deres villeste fantasier vil bli like gode som det vi desentralisert skaper gjennom markeder.