ulik lønn for alt arbeid.

Jeg vil gjerne fokusere på de hovedutfordringer som en aktiv stat i økonomien skaper for andre aktører. Hovedaktørene i dette tilfellet er jo skattebetalerne, hvis inntekter skal omfordeles og så brukes til å subsidiere andre menneskers valg i livet. Siden vi aksepterer at de valgte myndighetene skal ha en rolle i økonomien, så må vi akseptere en del betingelser for økonomisk virksomhhet. Disse betingelser kan være alt fra subsidier av strøm til industri og direkte overføringer til grupper hvis virksomhet er ”viktig” for felleskapet.

La meg understreke betydingen av ordet ”viktig” i denne sammenhengen. Hvem tjener på dette? Hvem tjener på disse subsidier? Hvem tjener på den beskyttelsen? Hvem tjener på de lovlige rettighetene som interessegrupper har over viktige avgjørelser som påvirke andre enn dem selv? Det er jo ikke på noen som helst måte bevist at det er viktig for felleskapet å måtte subsidiere norske bønder. Dette er for al del kun til bøndenes beste, mens forbrukere må betale for deres levestandard to ganger, gjennom skattetrekk og høye matvarepriser. Hvem sier at vi bør subsidiere andre sine valg av yrke i livet? Det er jo pent med dyrkede arealer, men jeg tviler på at skattebetalere generelt føler at de må betale for dette. Hvorfor subsidierer vi industrien i landet? Jo fordi felleskapet Norge vil tjene på å ha sikre arbeidsplasser der det kan skapes ”viktig” kompetanse. Viktig for hvem, spør jeg da. For all del ikke viktig for meg...men det er jo viktig for akjsonærene og fagforeningene, fagforeningene er jo viktigst for de stemmer jo på det gjeldende regimet.

Likelønn

En annen del av den intervensjonistiske trangen som velferdstaten legitimerer er inngripen i lønnsdannelsen. Først så trodde myndighetene at de i det hele tatt hadde en rolle å spille i den sektoren av økonomien. Grunnen til dette var dårlige forståelse for hvordan inflasjon ble til, og de trodde at gjennom offentlig regulering og mekling mellom partene så skulle de unngå å ødelegge de gode rammebetingelsene for eksportsektoren. Det viste seg til slutt at, dte ikke var så praktisk med slik intrevensjonisme, inflasjon viste seg å være et pengepolitisk fenomen. Vi lever fortsatt med slike relikvier fra planøkonomien. Resultatene er da at fagforeninger får lov til å forhandle pensjonsavtaler og lønninger på vegne av andre enn sine medlemmer. Likelønn skal være regelen, lik lønn for likt arbeid. Lurer på når det ble slik at teknokrater bestemte hvem som skulle få høyest lønn? Fordi rollen som lønninger spiller i økonomien er ikke noe særlig anderledes enn den rollen som priser spiller for oss når vi skal bestemme om vi skal kjøpe et brød eller ikke. Vi bestemmer hva prisen på tv-er skal være, gjennom våre avgjørelser som forbrukere. Dersom vi vil ha flere tv-er så øker vi verdien som vi setter på det å ha en tv, dermed øker vår betalingsvillighet og etterspør flere tv-er. Det er jo ingen som sier at vi må alle sammen kjøpe samme tv til lik pris fordi da oppnår tv-produsentene mer solidariske forretningsforhold. Dette er nøyaktig samme logikken bak hele likelønn ideologien. Tenk på hva som ville skjedd dersom prisen på en tomat skulle være den samme for et par sko.

Tomater til 500 kroner?

Det koster jo mye å dyrke tomater. Bonden må stå opp om morgenen fikse jorda slik at det blir lett å dyrke, i tillegg så må tomatene høstes. Det er mye arbeid i det. Men overraskende nok så tviler jeg på at mange mennesker ville kjøpt tomater da, dersom prisen på disse skulle reflektere mengden av arbeid som blir brukt for å skape den. 500 kroner er litt i overkant tror jeg.

Men hva ville skjedd da? Ingen ville hatt lyst til å dyrke tomater lenger, hva er vitsen? De får jo ikke solgt dem. Poenget med denne sammenlikningen er å vise at lønninger og priser ikke blir ”skapt” eller satt opp med vilje. Alt er en del av spillet mellom tilbud og etterspørsel. Vi som forbrukere kan lett velge å ikke kjøpe tomater, men vi har desverre ikke samme valgfriheten når det gjelder andre sentrale deler av avgjørelsene i livet. Fordi i realiteten så er det andre som tar avgjørelsene for oss.

Samme logikken gjelder sykepleiere og lærere. Dersom vi ikke lar lønnsdannelsen bli sluppet fri på ordentlig, så tviler jeg på at vi skal klare å allokere de lærerne vi trenger og de sykepleierne vi trenger der det trengs. Kommunene og fylkene er de som i dette tilfellet står for ansvaret. For det er faktisk slik at både grunnskolen og helsesektoren er i mindre eller større grad i det offentliges hender. (Jeg vil ikke kalle det i ”felleskapets” hender, fordi det ikke er slik, hvis jeg hadde dratt ned til sykehuset og tatt med meg en seng eller et par sprøyter morfin så tviler jeg på at de hadde blitt noe særlig glade. Men er ikke jeg en del av felleskapet?.) kommunene skal da forvalte skattebetalernes penger på best mulig måte ( for det er jo eksplisitt skrevet i velferdstatens håndbok at enkeltindividet ikke kan forvalte pengene sine riktig), men dette kan da kreve at dte kanskje må tilbys bedre lønningstilbud for enkelte av de kommuneansatte, med disse mener jeg lærere og sykepleiere, men der kommer likestillingsombudet inn og stopper hele prosessen. Sykepleiere og ingeniører skal tjene like mye. ingeniører, selv om komunnen sårt trenger dem, kan ikke få høyere lønn enn en sykepleier. Jeg lurer på om logikken også gjelder omvendt, altså om sykepleiere ikke kan tjene mer enn ingeniører. Altså kommunen eller fylket blir nødt til å sløse bort skattebetalernes penger i lite produktivt arbeid. Det blir jo umulig for den gjeldende myndighet å spare skattebetaleren for dette gjennom å sparke altfor dyre sykepleiere, da blir jo ikke gjeldende leder gjenvalgt.

Det å gi høyere lønn forklarer en tendens som er vanskelig å se, og det er nettopp det faktumet at vi som skattebatalere vil ha den best kvalifiserte arbeidskraften som vi kan få tak i og dette kan vi kun få til gjennom å øke insentivene til disse menneskene til å jobbe i de kommunene som trenger dem. Dersom tilbudet og etterspørselen etter en type arbeidskraft ikke får lov til å spille fritt, så blir det vanskelig å allokere den arbeidskraften der den er mest produktiv. Vi nekter mennesker muligheten til å gjøre noe produktivt og i tillegg tjene penger. Hvem er vi til å nekte dem det?

Jeg nevnte helt i begynnelsen av denne teksten at vi konstant subsidierer valgene til mennesker. Gjennom å sørge for høyere lønn for grupper som ellers ikke ville fått det, så skaper vi insentiver som mennesker må forholde seg til, og det er vi som skattebetalere må betale for disse valgene. Dette er ytterst urettferdig, ikke bare for de som får høyere lønn over markedsprisen, noe som gjør at ledigheten blant dem øker, men også for vanlige mennesker som ikke er med i en sterk pressegruppe som kan hjelpe dem når det gjelder å dele opp skattebetalernes penger. Velferdstaten (skattebetalere) tillater og legitimerer en rolle i økonomien som det gjeldende regimet (måtte dette være ytterst venstre , ytterst høyre eller sentrum) og staten som institusjon ikke bør ha. Skattebetaleren blir et offer for pressgrupper, måtte det være arbeidsgiverorganisasjoner, fagforeninger eller andre interesseorganisasjoner. Alle vil ha en del av kaken, spesielle fordeler og rettigheter. Hvem taper, hvem betaler?

Forbrukeren.

Feil fakta, gir feil kritikk.

 i går leste jeg artikkelen til ungehøyres første nestleder på nettsiden til minerva. jeg ble lettere irritert så her er mitt svar:

     Fredag 4 april publiserte finanstudenten og ungehøyres førstenestleder en fin artikkel i tidskriftet Minervas hjemmeside. Artikkelen handler om sentralbankens rolle i økonomien, men etter min mening så er det en kritikk mot hele det fraksjonsbaserte monetære system. Riktignok er det flere beklagelige ting som sentralbanken kan gjøre men som ikke gjør. Fridstrøm påpeker sentralbankens potnsielle rolle som alkymist i økonomien, og dens evne til å printe ut penger etter behov eller ønske. Men hans kritikk mangler dybde og nyansering.

Hvordan øker sentralbanken pengemengden? Sentralbanken kan gjøre åpne transaksjoner i markedet og selge obligasjoner for å redusere en del av pengemengden, eller så kan den kjøpe tilbake obligasjoner for å sprøyte in likviditet. Den kan også sette opp styringsrenten som er renten som banken har på innskudd som private banker har i sentralbanken, alle private banker er pålagt å ha en del av sine reserver i sentralbanken. Hvis ikke Fridstrøm visste det så er sentralbanken tross alt en lender av last resort.

Han begår flere feil, den første er å få med stigningen i finansmarkedene som et tegn på inflasjon, riktignok så har vi hatt stigninger der og så lenge det var likviditet i markedet, men når det tørker opp så får man en korreksjon, noe som er ganske synlig nå. Hvis det blir vekst i økonomien så øker etterspørselen etter penger, hvis etterspørselen etter penger øker så ser bankene behovet for å sette opp sine egne innskuddsrenter for å fortsatt kunne operere som banker, dette er en av korreksjonsmekanismene i banksystemet. Kan systemet takle dette? Kan markedet takle dette? Er de spørsmålene som han stiller. Mitt svar får bli et JA! Selvsagt kan markedet takle dette, de har jo holdt på med dette i over 200 år. Så lenge de makrøokoniske forholdene er til stedet så kan folk ta seg bryet ved å betale eventuelle renter. Hvis inflasjonen virkelig hadde vært på 20 prosent så ville dte også garantert endret måten pris og lønings mekanismene er satt opp på, og man ville ikke hatt LO som nøyer seg med 6% lønnstigning, der spiller forventingene inn.

I avanserte og utviklede økonomier så er det en mye større penger-multiplikator, større tilgang på kreditt gjør det lettere for mennesker å finansiere kjøp og bedrifter å finansiere investeringer, men det er en stor forksjell mellom de pengene som folk har på konto, som kan variere, og selveste penger etterspørselen, denne vil da øke kun (for å gjøre det enkelt, farten på transaksjonene) dersom prisene øker!. Hvis ikke prisene øker så vil ikke etterspørselen etter likviditet øke, til tross for en evt høy konjunktur.

Jeg forstår faren ved at sentralbanken kan printe ut mye mer penger enn det den burde gjøre. Som Dr Friedman skrev i “a monetary history of the United States”: inflasjon er alltid og overalt et monetært fenomen. Men forventinger er utrolige viktige, og dersom mennesker ikke føler at transaksjonsfarten øker eller de har en nedgang i reallønna, så vil ikke de kreve enda høyere lønnstillegg , noe som tilisier, all things being equal, at det er til syvende og sist myndighetene som kan ha ansvaret for høyere inflasjon, dette gjennom fenomenet segniorage, som Fridstrøm sikkert vet er skjult skattelegging.

Bra innlegg, men igjen altfor overfladisk.
Mvh: samfunnsøkonomistudent og liberalist.