Et svar til Smiths venner

Lørdag forrige uke var det en artikkel i Dagens Næringsliv, der en professor fra UiO skrev om hvorfor fagforeninger generelt var de virkelige vennene til Adam Smith.

Men det som virkelig irriterte meg var det faktumet at han siterte Milton Friedman og påsto at han rett og slett hatet fagforeninger. Fagforeninger er elsket og hatet av mange, men jeg tviler på at professor Friedman hatet fagforeninger, tvert i mot, jeg vil tro at han i høyeste grad støttet arbeideres rett til å organisere seg. Men har fagforeninger hjulpet sine medlemmer? Har fagforeninger virkelig hatt en positiv effekt på arbeidsforhold, lønninger uten negative sidevirkingner? viktigst av alt, er fagforeninger så solidariske som de gjerne fremstiller seg selv som?.

Alle parter i markedet er organiserte. Et firma er i seg selv en organisasjon innad markedet. Arbeidsgiverorganisasjonene er grupper som består av aktører i markedet. Poenget med denne form for organsiering er større gjennomslagskraft når det gjelder lønnsforhandlinger eller lobbyvirksomhet for å sikre egne interesser. Arbeidere må få lov til å organisere seg, det er det absolutt ikke noe tvil om. Det er heller ikke noe tvil om at dersom de går sammen så kan de åpne for muligheten for å komme bedre ut av lønnsforhandlinger. Men poenget er at fagforeninger tar avgjørelser på bekostning av sine medlemmer og riktignok kan sette begrensinger for ansettelse innenfor en sektor av økonomien, hindre konkurranser for sine arbeidsplasser, hindre fleskibilitet og samtidig risikere sine egne arbeidsplasser. Plutselig ser man at fagforeninger i realiteten kjemper for saker som åpenbart er gode for sine medlemmer men dårlige for resten av økonomien, eller medlemmene selv. Mekanismene bak dette kan en hvilken som helst bok i grunnleggende samfunnsøkonomi forklare i dybde.

Problemet med denne typen organsiering er ikke at det eksisterer, for det er noe som partene i arbeidslivet har rett til. Men problemet oppstår når interessegrupper , måtte dette være fagforeninger, arbeidsgivergrupper, bønder eller til og med studenter, får fordeler på bekostning av andre grupper gjennom den politiske prosessen. Myndighetene kan bestemme de lovene som vi så lever etter i dette landet og faktisk FORBY en eller annen form for natulrig mekanisme innad et velfungerende marked, nettopp for å fremme interessene til en enkel gruppe. Omfanget av dette kan være ganske stort dersom det er forventet at myndighetene skal ha noe å si i arbeidemarkedet eller andre markeder for den saks skyld. Men i anno 2008 må vi da kunne mer om hvordan økonomien fungerer til å forstå hvor galt dette kan gå. Bare se den katastrofale oppslutningen som fagforeninger har i USA nettopp fordi fagforeningenes makt har blitt rullet tilbake og nå må forholde seg i markedet som en hvilken som helst aktør. Når de ikke lenger har den retten som de ”legitimt” trodde de hadde, så viser det fagforeningenes sanne ansikt. At de i en globalsiert verden ikke lenger kan stille de samme kravene til rigiditet i arbeidsmarkedet som de så dypt ønsker.

La oss analysere minimumslønnen. Som lenge har vært en fagforeningenes fanesak over en lang periode. Tror vi virkelig at minimunslønnen for utenlandske anleggsarbeidere i Norge er for å sikre dem en anstendig lønn? Eller er det kun et verktøy for fagforeningene til å sikre at innvandrerne ikke lenger stjeler jobbene deres gjennom lavere lønninger? Fordi ansettelsesprosenten blir jo lavere og arbeidsgivere ikke lenger har den muligheten til å tilby produkter til lavere pris til resten av forbrukerne, fordi fagforeningene hadde en finger med i spillet. Altså en situasjon der både forbrukere og innvanndrere taper men fagforeningen vinner, på bekostning av oss. Fagforeningene vinner jo fordi deres medlemmer er jo allerede i arbeid med romslig tarifflønn, men den stakkars polske arbeideren kan kansje ikke lenger søke lykke og velstand i norge, og viktigst av alt mennesker flest blir robbet for muligheten til å få produkter til lavere pris.


Men la oss ikke glemme at denne type virksomhet der sterke interessegrupper har en finger med i politiske avgjørelser, ikke kun begrenser seg til de hatede fagforeningene. Dette kan også sebli observert i den måten General Motors eller Chrysler ofte ble skjermet for utenlandsk konkurranse i usa på 70 tallet. Gjennom latterlig overregulering og favoritisme, kunne de gå i allianser med valg-kåte politikere som trengte penger og hadde innflytelse over den politiske prosessen. Slik kan vi se at det er ofte slik at forbrukere blir robbet for muligheter når spesialinteresser får gjennom sine krav.

Markedet og den politiske prosessen er to forskjellige ting som må holdes avskilt. Staten må ha minst mulig rolle i økonomien. Ingen spesialinteresser bør få noen fordeler i prisdannelsesprossessen i velfungerende markeder. Dette gjelder også arbeidsmarkedet.


Professoren har også selvsagt andre argumenter, som for eksempel de store lønnsforksjellene som har oppstått både i USA og England der fagforeningenes makt har blitt rullet tilbake. Men dette innebærer da også at lønnsforksjeller i det hele tatt har noe å si for velstanden i et land, eller de økonomiske mulighetene som mennesker har i disse landene. Dette er noe som ikke har blitt empirisk bevist. Vi må da ikke glemme at USA har en høyst dynamisk økonomi i motsetning til de fleste andre økonomiene i Europa og dette blir lett bevist i økonomiskvekst-rater og andre økonomiske indikatorer, den viktigste i dette tilfellet er den antatte lavere naturlige arbeidsledighetsraten. Som sammenliknet med Europa er betraktelig lavere (kanskje fordi fagforeningene i Europa nekter for at globalisering innebærer forandringer?)

Uansett er det latterlig å påstå noe slikt som det han gjør i artikkelen, verst av alt var hans misbruk av professor Friedmans sine teorier.

Kanskje på tide med reelle valgmuligheter?

         For tiden er det mye snakk om det nye AFP og hvordan det skal bruke insentiver til å få eldre mennesker til å stå lenger i jobb. Både regjeringens og LOs krav virker rimelige. Problemet er at begge premisser bygger på et ufleskibelt og lite bærekraftig modell for pensjoner. Alle har hørt eller lest om babyboomers som snart skal pensjonere seg og belaste samfunnet med sine helseproblemer, dermed overtar de flere arbeidstimer og det blir mindre til de andre. Hvordan vi kan unngå en slik eldrekrise er vel ganske irrelevant, den kommer uansett, da blir det kun en ting å gjøre igjen og det er hvordan vi kan gjøre det mer fleksibelt for alle å pensjonere seg med verdighet og uten stigmatisering. For stigmatisering blir det garantert. Media og myndighetene har sørget for en slik utvikling. De gamle blir de som øker vår skattebyrde mens vi igjen sitter i samme gamle fellen som velferdstaten med så gode intensjoner tilbyr oss.

Insentiver som ikke eksisterer

   Insentiver til personlig sparing på toppen av folkerygden er små. De med tarifflønn satser på gode kompensasjoner gjennom AFP ordningen, dermed forsvinner et insentiv til å planlegge pensjonisttilværelsen. Man vet at sikkerheten er der, når det oppstår problemer som man ikke tenkte seg kunne dukke opp, så dukker opp rigiditeten i systemet. Det er da strengt tatt ikke fagorganiserte sin feil at de ikke få like bra ytelser som de først hadde gått med på. Grunnen til det var at de aldri kunne bygge mer fleksible pensjonsprogrammer pågrunn av den gode gamle overbevisning om at folketrygden skal være et hjørnestein i et slikt system.

      Sliterne blir de store taperne. Dersom sliterne hadde fått muligheten til å ta pensjonsparingen i egne hender, istedenfor ferdig forhandlede planer på vegne av dem , så kunne sliterne ha planlagt mye mer nøye, og spart mye mer og ikke belastet så mye andre markeder og dermed presset priser opp på grunn av manglende valgmuligheter. Poenget er at en sliter har mye større tilbøyelighet til å ta gode avgjørelser basert på egne forventninger om inntekt og helse. Denne sliteren befinner seg da i en situasjon når han/hun er 50 år gammel, barna har antakeligvis flyttet ut og utgiftene blir plutselig mye lavere. Sliteren vil da i et system der han er ansvarlig for egen pensjonsparing velge en plan som passer sine behov og forutsetninger mye bedre og langt mer fleksibelt enn en ferdigforhandlet plan. Dermed har denne sliteren 10 år på seg til å kunne spare en god del mer penger ( i tillegg til det han/hun har spart fra før) og antakeligvis bestemme seg for å gå av i 62 års alderen, uten å belaste verken arbeidsgiverne eller skattebetalerne. Dette blir da et system som ikke blir avhengig av demografisk utvikling ettersom den har full fleksibilitet og ingen ”ubetalt gjeld”. Dermed slipper både fagforeninger og skattebetalere ekle overraskelser når befolkningesveksten ikke hjelper til. Med et system der folketrygden kun gjøres tilgjengelig for de som ikke har hatt noen skatteytelser (og dermed aldri vært i arbeid). Så oppnår man reelle insentiver, uten planlegging fra toppen.

   Men la oss se på motsatt tilfelle, hva om man har krefter til å jobbe videre, etter pensjonsalderen? Eller hva om man får muligheten til å ta seg en konsulentjobb av og til? Man kunne hatt en ordning som likner på den til studenter. Jobbing uten skatt opptil en viss grense, så vanlig beskatning utover den grensen. Igjen har denne personen all sin sparing å leve på, i tillegg til evt opptjente midler i løpet av pensjonsperioden.


   Desverre kan ikke noen forslag om pensjonsreform komme med det første, riktignok har mitt forslag veldig mange andre implikasjoner for realøkonomien. Pensjonssystemet har nettopp blitt ”reformert” , viljen til å sette opp komiteer for å analysere denne muligheten er antakeligvis minimal. Men dette henger sammen med en konformisme vi har i kongeriket når det gjelder velferdsstaten. Vi elsker den, vi hater å se de dårlige siden ved den. Dersom dere følger med i nyhetsbildet, vil dere se at de dårlige sidene blir bare flere og flere.