Kanskje på tide med reelle valgmuligheter?

         For tiden er det mye snakk om det nye AFP og hvordan det skal bruke insentiver til å få eldre mennesker til å stå lenger i jobb. Både regjeringens og LOs krav virker rimelige. Problemet er at begge premisser bygger på et ufleskibelt og lite bærekraftig modell for pensjoner. Alle har hørt eller lest om babyboomers som snart skal pensjonere seg og belaste samfunnet med sine helseproblemer, dermed overtar de flere arbeidstimer og det blir mindre til de andre. Hvordan vi kan unngå en slik eldrekrise er vel ganske irrelevant, den kommer uansett, da blir det kun en ting å gjøre igjen og det er hvordan vi kan gjøre det mer fleksibelt for alle å pensjonere seg med verdighet og uten stigmatisering. For stigmatisering blir det garantert. Media og myndighetene har sørget for en slik utvikling. De gamle blir de som øker vår skattebyrde mens vi igjen sitter i samme gamle fellen som velferdstaten med så gode intensjoner tilbyr oss.

Insentiver som ikke eksisterer

   Insentiver til personlig sparing på toppen av folkerygden er små. De med tarifflønn satser på gode kompensasjoner gjennom AFP ordningen, dermed forsvinner et insentiv til å planlegge pensjonisttilværelsen. Man vet at sikkerheten er der, når det oppstår problemer som man ikke tenkte seg kunne dukke opp, så dukker opp rigiditeten i systemet. Det er da strengt tatt ikke fagorganiserte sin feil at de ikke få like bra ytelser som de først hadde gått med på. Grunnen til det var at de aldri kunne bygge mer fleksible pensjonsprogrammer pågrunn av den gode gamle overbevisning om at folketrygden skal være et hjørnestein i et slikt system.

      Sliterne blir de store taperne. Dersom sliterne hadde fått muligheten til å ta pensjonsparingen i egne hender, istedenfor ferdig forhandlede planer på vegne av dem , så kunne sliterne ha planlagt mye mer nøye, og spart mye mer og ikke belastet så mye andre markeder og dermed presset priser opp på grunn av manglende valgmuligheter. Poenget er at en sliter har mye større tilbøyelighet til å ta gode avgjørelser basert på egne forventninger om inntekt og helse. Denne sliteren befinner seg da i en situasjon når han/hun er 50 år gammel, barna har antakeligvis flyttet ut og utgiftene blir plutselig mye lavere. Sliteren vil da i et system der han er ansvarlig for egen pensjonsparing velge en plan som passer sine behov og forutsetninger mye bedre og langt mer fleksibelt enn en ferdigforhandlet plan. Dermed har denne sliteren 10 år på seg til å kunne spare en god del mer penger ( i tillegg til det han/hun har spart fra før) og antakeligvis bestemme seg for å gå av i 62 års alderen, uten å belaste verken arbeidsgiverne eller skattebetalerne. Dette blir da et system som ikke blir avhengig av demografisk utvikling ettersom den har full fleksibilitet og ingen ”ubetalt gjeld”. Dermed slipper både fagforeninger og skattebetalere ekle overraskelser når befolkningesveksten ikke hjelper til. Med et system der folketrygden kun gjøres tilgjengelig for de som ikke har hatt noen skatteytelser (og dermed aldri vært i arbeid). Så oppnår man reelle insentiver, uten planlegging fra toppen.

   Men la oss se på motsatt tilfelle, hva om man har krefter til å jobbe videre, etter pensjonsalderen? Eller hva om man får muligheten til å ta seg en konsulentjobb av og til? Man kunne hatt en ordning som likner på den til studenter. Jobbing uten skatt opptil en viss grense, så vanlig beskatning utover den grensen. Igjen har denne personen all sin sparing å leve på, i tillegg til evt opptjente midler i løpet av pensjonsperioden.


   Desverre kan ikke noen forslag om pensjonsreform komme med det første, riktignok har mitt forslag veldig mange andre implikasjoner for realøkonomien. Pensjonssystemet har nettopp blitt ”reformert” , viljen til å sette opp komiteer for å analysere denne muligheten er antakeligvis minimal. Men dette henger sammen med en konformisme vi har i kongeriket når det gjelder velferdsstaten. Vi elsker den, vi hater å se de dårlige siden ved den. Dersom dere følger med i nyhetsbildet, vil dere se at de dårlige sidene blir bare flere og flere.