ja til frihandel og enda høyere levestandard!

Det er ofte enkelt å sette pris på de store fordelene ved arbeidsfordelingen mennesker i mellom. Så lenge de befinner seg innenfor våre landgrenser. Problemet med denne tankegangen er at den ikke er i stand til å påpeke de åpenbare fordelene ved spesialiseringen vi er en del av, men mangler innsikt når det gjelder andre mennesker, altså utlendinger. Vi vet at vi ville vært betraktelig fattigere dersom vi ikke hadde spesialisert oss i å produsere forskjellige tjenester for hverandre. Jeg for min del velger å spesialisere meg i samfunnsøkonomi, den hatede «dismal science», poenget med dette er at jeg i fremtiden vil være i stand til å kunne leie ut min begrensede kompetanse om et viss felt, slik at jeg skaper verdi for andre, dermed kan jeg overleve. Jeg kan ikke snekre og dyrke grønnsaker eller korn, andre mennesker kan gjøre dette langt bedre enn meg og til en mye lavere alternativ kostnad, ettersom de har spesialisert seg. Poenget med denne analogien er at vi ved spesialisering er i stand til å avlaste andre fra å gjøre arbeid, dermed er alle i stand til å kunne forbruke mer. Jeg ville vært uendelig mye fattigere om jeg hadde produsert mine egne klær eller dyrket mitt eget korn og bakt mitt eget brød. Det er lett da å konkludere med at dersom vi ikke hadde utnyttet hverandres komparative fortrinn, så ville vi vært mye fattigere. Bare prøv å utføre tankeeksperimentet som handler om å tenke seg at man skulle prøve å utføre alt arbeidet som blir gjort for oss alene. Man ville ikke vært i stand til å sy egne klær og samtidig gå ut å jakte på egen mat uten hjelp fra andre. Vil ville fått klær med mye dårligere kvalitet og endt opp underernært. Det var denne virkeligheten som var aktuell for våre forfedre som måtte jobbe og slite hardt fordi deres samfunn ikke hadde utviklet en organisert arbeidsfordeling gjennom kapitalistiske produksjonsmetoder og viktigere enn det, et system med prismekamismen til å koordinere sine handlinger.

Nå som jeg antar leserne har forstått fordelene med spesialiseringen mellom mennesker, er det lett å

greie ut for fordelene ved spesialiseringen mellom land. Land har forksjellige typer naturressurser, dette fører til at de fra naturens sider vil være i stand til å produsere ganske forkjellige typer goder i veldig forskjellig omfang. Dette vil si at dersom vi i Norge der arbeidskraft blir produsert til å utføre

arbeid som er høyt verdsatt på marginen, skulle brukt denne arbeidskraften til å produsere en annen type goder som ikke er så høyt verdsatt på marginen, og som norge fra naturens side ikke er i stand til å produsere mye av, vil gå glipp av inntekter fra det høyt verdsatte godet til fordel for færre goder og dermed lavere inntekt fra det andre godet. Dette betyr at dersom norge skulle produsert all maten sin (for eksempel) så ville vi ikke vært i stand til å forbruke veldig mye mat og heller ikke så veldig mye av noen adre goder, ettersom vi bruker mer av arbeidskraften på noe vi ikke er noe særlig produktive på. Slik at den totale økonomiske kaken blir mindre. Vi blir faktisk fattigere. Fra de andre land sitt perspektiv gjelder de samme prinsippene, dersom de spesialiserer seg på det vi ikke er gode på, vil de kunne selge oss disse goder som vi har få av ( som de er mer produktive til å produsere) og vi vil selge de godene vi har masse av, dermed er begge land i stand til å forbruke mer og er dermed mye rikere.

Det er dette som ligger bak prinsippene om frihandel. Vi tillater samme type spesialisering som vi nyter av i våre «indre» markeder og utvider det til å gjelde hele verden. Problemet er at politikere i sin uendelig visdom prøver å gjøre oss slaver til interessegruppenes ønsker. Jeg føler det er utrolig urettferdig at vi nekter oss selv og mennesker i andre land, muligheten til å bli rikere og dermed jobbe mindre for å få de godene som vi alle nyter av hjennom markdeet. Ved lavere arbeidstid kan vi frigjøre tid til å nyte våre favoritt hobbyer, bruke det på familien eller prøve å redde verden mens man fordømmer kapitalismen og skriver flammende innlegg om verdens urettferdigheter fra en splitter ny macbook pro.

hei igjen!

skal skrive mer fra nå av . i promess. 

unødvendig vekst?

Spørsmålet om hvorvidt det er nødvendig eller ønskelig med økonomisk vekst, er et spørsmål som i oppgangstider ofte blir stilt. Hovedsakelig for å kritisere ”ekstrem forbruk”, ”umoralsk finansvirksomhet” , med andre ord, den allemennkjente ”rovdyrkapitalismen”.

Veldig mange kommentatorer sier at vi har det så godt fra før av, hvorfor vokse mer? Hvorfor forbruke mer? Men det som ofte blir oversett er viktigheten av økonomisk vekst for å kunne opprettholde de mulighetene som mennesker har til å kunne oppfylle sine mål.

Økonomisk vekst defineres som den økningen i økonomiens mulighet til å kunne produsere varer og tjenester på en mer effektiv måte. En ”effektiv produksjonsmetode” innebærer at produsenter ikke overforbruker knappe ressurser. Dette oversettes til lavere priser noe som tillater oss å kjøpe ting vi ønsker med færre arbeidstimer. Altså, vi benytter mindre energi og tid til å kunne tilegne oss materielle goder. Dene prosessen foregår i ”markedet” eller kanskje rettere sagt , i kooperasjonsmetoden som mennesker tyr til for å kunne tilfredstille mål, som baserer seg på privat eiendom. Dersom denne prosessen blir stoppet eller hindret i å fungere smidig, vil det utvilsomt føre til at mennesker faktisk blir fattigere og dermed ser seg nødt til å benytte mer arbeid og mer knapp tid til å arbeide for å kunne tilegne seg materielle goder.

Levestandarden som vi nyter av nå, eksisterer nettopp fordi vi har latt denne prosessen finne sted, dersom vi skulle ønske å leve et liv uten å måtte bry oss om meterielle goder, kan vi selvsagt gjøre det. Vi kan alltid velge å leve et liv der vi kun forbruker det som naturen gir oss, men for fattige innvandrere eller alenemødre, så er disse valg fullstendige utelukket.

Men å bevisst prøve å hindre mennesker å drive med økonomisk virksomhet vil underminere nettopp den levestandarden vi nyter av nå. Veldig mange mennesker ser ut til å glemme at det er nettopp på grunn av økonomisk vekst at vi kan benytte vår tid til å skrive blogg, skrive intellektuelle artikler i forksjellige aviser, bry oss om ting som miljøet og dyrevern.

Når mennesker måtte gå lange avstander for å kunne jakte etter mat, var det sannsynligvis veldig få mennesker som hadde tid eller krefter til å bry seg om ting som dyrevern eller miljø. Økonomisk sett kan vi si at alternativkostnaden ved å bry seg om miljø eller dyrevern var for høy, man kunne heller benyttet tid og krefter til å sørge for at avlinger ikke ble ødelagt nettopp for å unngå den forferdelige skjebnen som ventet om man ikke jobbet med det. Hva forteller det oss? Jo, at økonomisk vekst ikke er en bagetell. Økonomisk vekst er en naturlig konsekvens av markedsprosessen, der entreprenører har egeninteresse av å tilegne seg kunnskap som vil tillate dem å tilfredstille forbrukernes ønsker på best mulig måte. Over tid kan vi observere at økonomisk vekst ikke nødvendigvis innebærer mer av et type produkt. Som mange sikkert tror, at vi får fire laptoper hver og tre fritidsboliger per familie. Over tid, vil økonomisk vekst rett og slett bli reflektert i nye ideer og nye produkter. Denne prosessen har gitt oss muligheten til utnytte internettet, nye medisiner, nye metoder for matproduksjon osv. Dersom denne prosessen stopper på grunn av lovgiving, så vil det aldri føre til høyere levestandard, det vil føre til fattigdom og nød.


Tenk nå, som vi er under en stor korreksjon som utvilsomt vil innebære høyere arbeidsledighet, er det vanskelig å finne artikler som fordømmer umoralsk forbruk, tvert imot, ingen setter spørsmålstegn ved regjeringens desperate forsøk på å opprettholde forbruk oppe. Dette viser den logiske selvmotsigelsen som eksisterer i argumentene mot forbruk. I gode tider klages det over hvor korrumperende og umoralsk forbruk er, i krisetider er det vanskelig å finne noen som ikke vil pøse ut skattebetalernes penger på tvilsomme prosjekter, bare det samme forbruket blir opprettholdt. Vi ser da at mange ikke er i stand til å knytte disse to argumenter sammen.

Jeg tror ikke at forbruk er umoralsk, heller ikke vil jeg kalle den moral, den er rett og slett en konsekvens av vår menneskelighet. Forbruket er en i sin tid også en konsekvens av et enormt, spontant kooperasjonssystem, der vi følger vår egen interesse og samtidig skaper et mer menneskelig samvær, der økonomisk vekst tillater oss å bruke mer tid på annet enn overlevelse.

Det jeg synes er umoralsk, er mennesker som med alle gode intensjoner vil få til en ”bedre verden” men ikke vil trosse sin egen uvitenhet og faktisk finne ut hva økonomisk vekst egentlig innebærer.