Feil fakta, gir feil kritikk.

 i går leste jeg artikkelen til ungehøyres første nestleder på nettsiden til minerva. jeg ble lettere irritert så her er mitt svar:

     Fredag 4 april publiserte finanstudenten og ungehøyres førstenestleder en fin artikkel i tidskriftet Minervas hjemmeside. Artikkelen handler om sentralbankens rolle i økonomien, men etter min mening så er det en kritikk mot hele det fraksjonsbaserte monetære system. Riktignok er det flere beklagelige ting som sentralbanken kan gjøre men som ikke gjør. Fridstrøm påpeker sentralbankens potnsielle rolle som alkymist i økonomien, og dens evne til å printe ut penger etter behov eller ønske. Men hans kritikk mangler dybde og nyansering.

Hvordan øker sentralbanken pengemengden? Sentralbanken kan gjøre åpne transaksjoner i markedet og selge obligasjoner for å redusere en del av pengemengden, eller så kan den kjøpe tilbake obligasjoner for å sprøyte in likviditet. Den kan også sette opp styringsrenten som er renten som banken har på innskudd som private banker har i sentralbanken, alle private banker er pålagt å ha en del av sine reserver i sentralbanken. Hvis ikke Fridstrøm visste det så er sentralbanken tross alt en lender av last resort.

Han begår flere feil, den første er å få med stigningen i finansmarkedene som et tegn på inflasjon, riktignok så har vi hatt stigninger der og så lenge det var likviditet i markedet, men når det tørker opp så får man en korreksjon, noe som er ganske synlig nå. Hvis det blir vekst i økonomien så øker etterspørselen etter penger, hvis etterspørselen etter penger øker så ser bankene behovet for å sette opp sine egne innskuddsrenter for å fortsatt kunne operere som banker, dette er en av korreksjonsmekanismene i banksystemet. Kan systemet takle dette? Kan markedet takle dette? Er de spørsmålene som han stiller. Mitt svar får bli et JA! Selvsagt kan markedet takle dette, de har jo holdt på med dette i over 200 år. Så lenge de makrøokoniske forholdene er til stedet så kan folk ta seg bryet ved å betale eventuelle renter. Hvis inflasjonen virkelig hadde vært på 20 prosent så ville dte også garantert endret måten pris og lønings mekanismene er satt opp på, og man ville ikke hatt LO som nøyer seg med 6% lønnstigning, der spiller forventingene inn.

I avanserte og utviklede økonomier så er det en mye større penger-multiplikator, større tilgang på kreditt gjør det lettere for mennesker å finansiere kjøp og bedrifter å finansiere investeringer, men det er en stor forksjell mellom de pengene som folk har på konto, som kan variere, og selveste penger etterspørselen, denne vil da øke kun (for å gjøre det enkelt, farten på transaksjonene) dersom prisene øker!. Hvis ikke prisene øker så vil ikke etterspørselen etter likviditet øke, til tross for en evt høy konjunktur.

Jeg forstår faren ved at sentralbanken kan printe ut mye mer penger enn det den burde gjøre. Som Dr Friedman skrev i “a monetary history of the United States”: inflasjon er alltid og overalt et monetært fenomen. Men forventinger er utrolige viktige, og dersom mennesker ikke føler at transaksjonsfarten øker eller de har en nedgang i reallønna, så vil ikke de kreve enda høyere lønnstillegg , noe som tilisier, all things being equal, at det er til syvende og sist myndighetene som kan ha ansvaret for høyere inflasjon, dette gjennom fenomenet segniorage, som Fridstrøm sikkert vet er skjult skattelegging.

Bra innlegg, men igjen altfor overfladisk.
Mvh: samfunnsøkonomistudent og liberalist.