Hayek som representant for den klassiske skolen innenfor makroøkonomi

Dette er første del i en oppgave jeg skrev i anvendt politisk økonomi. denne handler om konjunktursykluser sett fra perspektivet til F.A Hayek, altså fra perspektivet til den østerriske skolen innenfor samfunnsøkonomi.  ENJOY

1. Friedrich von Hayek og Prices and production.

F.A Hayek vant nobelprisen i 1973 og delte den med sin ideologiske fiende, den svenske økonomen Gunnar Myrdal. Hayeks verk innenfor konjunktursykluser var inspirert av kapitalteorien som var blitt utviklet av økonomen Eugen Böhm Bawerk. Han var da en av de første økonomene innenfor det som blir kalt den «Østerriske skolen». Den østerriske skolen starter med verkene til Carl Menger som var en av de første økonomene som prøvde å forklare den subjektive naturen til priser. Konklusjonen var at prisene var en konsekvens av subjektiv verdsetting, altså basert på hvor mye man er villig til å gi for et gode på marginen dette konseptet er nå sentral i moderne økonomisk teori og er kjent som «marginal nytte». Teoriene om arbeidsverdi hadde da fått et slag ettersom de ikke kunne forklare utviklingen av priser over tid. I 1881 skrev Eugen Böhm Bawer «The Positive Theory of Capital» denne boken handlet da om kapital og dens rolle i økonomien. Kapital er en innsatsfaktor i produksjonen men skiller seg fra andre innsatsfaktorer ettersom dens bruk nødvendigvis tillegger en tidsdimensjon i produksjonen. Det er den innsatsfaktoren som tillater utnyttingen av mer langstrakte produksjonsmetoder slik at man kan fremme et ferdig produkt i større skala i fremtiden. I kapittel 2 av denne boken bruker han følgende analogi : tenk en fisker som bor i en øde øy. Dersom man ikke har handel, så kan man ikke utnytte andres komparative fortrinn og dermed øke sitt forbruk ved spesialisering til lavest alternativkostnad. Gitt at denne muligheten ikke er tilstede så kan man fortsatt øke sitt forbruk av fisk ved hjelp av en mer langstrakt produksjonsmetode. Dersom fiskeren ønsker å forbruke mer fisk i fremtiden så kan han velge å lage et nett, altså i tilleg til sin arbeidskraft så benytter han seg av ytterligere innsatsafktorer. Imidlertidig må fiskeren ofre arbeidsinnsats til å fiske i den perioden han bruker arbeidsinnsats til å lage fiskenettet. Sparing av fisk må til for å kunne opprettholde produksjonen av nettet, denne fisken blir spist av fiskeren for å opprettholde produksjonen av nettet i perioden han ikke kan fiske. Når investeringen modner (nettet blir ferdig) kan fiskeren forbruke mer fisk enn før. Denne analogien reflekterer kjernen i konseptene som bygger under østerrisk «makroøkonomi». Dette er en såkalt produktivitetsteori av kapitalen. Kapital tillegger en tidsdimensjon som krever at forbruksgoder må gis opp gor å vie innsatsfaktorer i produksjonen av goder som brukes i fremstillingen av mer langstrakte produksjonsmetoder, dette skaper en ny «kapital struktur».

Ludwig Von Mises skrev «The Theory of Money and Credit» dette ga F.A hayek en monetær dimensjon til kapitalteorien, ved bruk av dette videreutviklet han kapitalteorien til Böhm bawerk. I 1931 gav Hayek en rekke forelesninger ved London School of Economics, temaet for disse var kapitalteori og effektene av pengepolitikk på økonomiens kapitalstruktur. Disse forelesninger skulle senere bli publisert i «Prices and Production» i 1931.

2. Hayeks teori om konjunktursykluset

Hayek starter først med å fokusere på effektene av endringer i pengemengden på relative priser. En altfor stor fokus på prisstabilitet per se overser effektene som penger har på etterspørslen etter visse varer og tjenester. Til da hadde mesteparten av den monetære teorien fokusert på effektene av økt eller redusert pengemengde på prisen til penger relativt til alle goder. Altså teoriene hadde oversett det som var det viktigste med penger i en økonomi, nemlig den økningen eller reduksjonen som endrer prisforholdet mellom penger og enkelte goder. Dette er viktig ettersom ingen aktører handler basert på prisnivået, men heller på profittmarginen som finnes i produksjonen av goder relativt til andre. Dersom vi har en økonomi med en rente som reflekterer tidspreferansen til sparere, har vi da en situasjon der prisnivået er konstant og kapitalstrukturen er stabil, altså koordineringen mellom produksjonsplaner og forbruksplaner i femtiden er oppfylt. Spørsmålet er da, hva er det som skal til for at denne koordineringen skal bli brutt og dermed føre til en omallokering av produktive ressurser i stor skala?

En ytterligere beskrivelse av produksjonsprosessen er nødvendig. Vi kan dele antall innsatsfaktorer i to typer (Hayek er veldig nøye på å ikke bli altfor spesifikk i sin beskrivelse av kapitalgoder, dette er et tema han senere skulle utvikle i «Pure Theory of Capital» som var Hayeks direkte svar til «The General Theory»). Man har opprinnelige innstasfaktorer som arbeidskraft og land. Produksjonsgoder (intermediate goods) er goder som blir brukt i flere av kapitalstrukturens produksjonsfaser, noen av disse kan brukes da i forskjellige faser, andre er mer spesifikke og kan kun brukes i noen få faser. Consumer goods eller forbruksgoder er da godene som er å finne i butikkhyllene, disse er da den siste delen i hver produksjonsprosess. Vi kan da se at vi kan følge hvordan endringen i relative priser på forbruksgoder vil lede til endringer i de relative prisene i økonomien og dermed allokeringen av ressurser. Et eksempel er dersom folk ønsker å forbruke mer i fremtiden, dette krever sparing i dag. Dette vil føre til en reduksjon i relative priser, forbruksgoder blir mindre attraktive å produsere relativt til produksjonsgoder. Dette fører med seg to effekter, det totale prisnivået synker ettersom den nominelle inntekstrømmen fra forbruksgoder og ned til de «lavere» produksjonsfasene blir redusert, men samtidig blir produksjon av goder som brukes i fasene før produksjon av ferdige goder (intermediate stages) relativt mer attraktiv ettersom prisene på disse goder synker tregere enn prisene til forbruksgodene. Profittmarginene blir relativt høyere i disse faser. Dette fører til at enkelte av innstasfaktorene som før ble brukt i produksjon av forbruksgoder blir nå benyttet i det som blir en forlengelse av kapitalstrukturen.

Altså, arbeidere som før jobbet i butikker vil kansje nå jobbe i et lager. Arbeidere som arbeidet med vedlikehold av utstyr i kjøpesentre blir brukt til å vedlikeholde utstyr i fabrikker osv. Denne forlengelse av kapitalstrukturen blir også ytterligere forsterket av en reduksjon i rentenivået som følge av den økte sparingen, denne reduserte renten gjør at nåverdien ved å investere blir høyere. Dermed er en slik endring i kapitalstrukturen ikke ensbetydende med en resesjon, men heller et skifte i sammensetningen av sysselsettingen og sektorene i økonomien. Dette blir mulig som konsekvens av endringen i relative priser som følge av økt sparing. Det er verdt å merke seg at det som skjer ved en økningen i sparingen er det motsatte av det Keynes kalte «The Paradox of Thrift».

Nå som vi har utarbeidet logikken bak en endring i tidspreferansen på økonomien kan vi se på hvordan pengepolitikk er destabiliserende med hensyn på kapital strukturen og kan lede til et konjunktursyklus. Tenk at vi starter i samme posisjon med full sysselsetting. Altså dersom etterspørselen etter et gode er inelastisk, vil det nødvendigvis føre til en økning i prisen på det godet. Dersom myndighetene ønsker å øke produksjonen i økonomien og dermed lede til høyere sysselsetting, kan de benytte seg av flere virkemidler, en økning i pengemengden vil direkte påvirke rentenivået. Imidlertidig benytter Hayek seg av et eksempel med subsidier direkte til produsentene av produksjonsgoder. Disse subsidier gis direkte til produsentene av disse goder og benytter da overføringene til å utvide sine egne produksjonsprosesser, som med alle subsidier så fremmer det økt produksjon. Dette fører til at innsatsfaktorer fra de senere fasene i produksjonen (forbruksgode sektoren kan vi kalle det) blir bydd bort over til de tidligere fasene i produksjonen. Dette fører til et fenomen kalt «forced savings», altså subsidien tvinger folk til å forgå forbruk i dag vet at prisen på disse forbruksgoder økes når subsidiene blir gitt. Dette må til for at forlengelsen av produksjonsprosessen skal skje. Når denne nye forlenget kapitalstruktur modner, så får vi en tilstrømming av forbruksgoder i økonomien, men samtidig får de som fikk subsidien i utgangspunktet inntekter for disse produserte goder, dette fører til at de også øker sitt forbruk, dermed øker prisen på forbruksgoder relativt til produksjonsgoder. Dette fører til en ytterligere reversering i kapitalstrukturen ettersom etterspørselen etter forbruksgoder i dag krever en kortere kapitalstruktur og ikke den langstrakte kapitalstrukturen som subsidiene fremmet. Dette fører til at mange av investeringene gjort på marginen da subsidiene ble gitt må likvideres, arbeidskraft må frigjøres samt en rekke andre ressurser. Dersom de er veldig spesifikke produkter vil det gå veldig lang tid før disse finner et alternativt bruk i økonomien, dette må nødvendigvis bli reflektert i en drastisk nedgang i prisene på disse innsatsfaktorer. Dersom det ikke er veldig spesifikke produkter vil det innebære lavere prisnedgang på disse. Vi har da en situasjon der en ekspansiv pengepolitikk fører til en forlengelse av produksjonsstrukturen som ikke er bærkraftig ettersom det fører til slutt til en ekspansjon av bruken i innsatsfaktorer på investeringsiden og forbrukssiden. Dette er ikke mulig i følge Hayek, økte investeringer må nødvendigvis komme på bekostning av mindre forbruk og omvendt. Forsøk på å nå begge målene ved hjelp av pengepolitikk fører til inflasjon på lang sikt, men uendret produksjon.

3 Implikasjoner for økonomisk politikk

Krisen kommer da som løsningen på problemet. Krisen er egentlig selve oppgangen i produksjonen og den medfølgende lavkonjunkturen er markedsmekanismene som prøver å omallokere ressursene til de nye relative prisene. Forsøk på å stimulere økonomien enda en gang ved hjelp av pengepolitikk vil feile på grunn av umuligheten ved å nøyaktig øke pengemengden slik at den akkuratt nøytraliserer «krisen». Myndighetene kan ikke bidra til dette ved bruk av pengepolitikk, det vil bare forsterke selve problemet, nemlig en lite bærkraftig produksjonsstruktur. Vi ser da at de implikasjonene for økonomisk politikk er ganske begrenset ettersom det er et behov for at markedsaktørene finner ut av de nye prisene og danner en ny produksjonsstruktur basert på dette. På sitt beste kan myndighetene sørge for at det institusjonelle rammeverket som pengepolitikken opererer innefor sørger for å ha en form for «monetær likevekt», altså at den ledende monetære institiusjonen som styrer pengemengden, enten en sentralbank eller en råvare standard sørger for at rentene på lånemarkedene reflekterer tidspreferansen og ikke mer. Hayek foreslo også et privat bankvesen basert på gull eller fiat-penger. Den rollen som økonomisk politikk får gjennom denne teorien åpner for en opprettelse av monetær likevekt. Hayek utdyper nærmere tankene om arbeidsledighet og andre politiske økonomiske implikasjoner i et annet verk « A tiger by the tail» men det blir å gå for dypt i en diskusjon som denne oppgaven ikke tillater meg å gå inn i, i tillegg vil ikke det å utdype diskusjonen i særlig grad endre eller forbedre forståelsen om hovedkonklusjonen i Hayek sin teori om konjunktursyklusen.

Vi ser da at rollen for økonomisk politikk er minimal, men dette er fundert på solide argumenter om de faktiske økonomiske begrensingene som politikerne står ovenfor. Det er ganske usannsynlig at enhver politisk likevekt som tillater myndighetene en rolle i økonomien vil ut ifra Hayek sin konjunktursyklusteori, være i stand til å fremme et høyere velferdsnivå. Sysselsettingen i den grad den blir påvirket av produksjon vil heller ikke være i stand til å øke mer enn det som økonomiens evne til å produsere tillater. Konklusjonen om en naturlig ledighetsrate som man er kjent med i moderne makroteori, finnes i denne teorien men mye mindre eksplisitt og forklart på en annen måte. Den neste økonomen jeg skal se på hadde overraskende mange likheter med Hayek i sin analyse av myndighetenes evne til å styre økonomien, men hadde høyere forventinger til pengepolitikkens evne til å tjene politiske mål

ja til frihandel og enda høyere levestandard!

Det er ofte enkelt å sette pris på de store fordelene ved arbeidsfordelingen mennesker i mellom. Så lenge de befinner seg innenfor våre landgrenser. Problemet med denne tankegangen er at den ikke er i stand til å påpeke de åpenbare fordelene ved spesialiseringen vi er en del av, men mangler innsikt når det gjelder andre mennesker, altså utlendinger. Vi vet at vi ville vært betraktelig fattigere dersom vi ikke hadde spesialisert oss i å produsere forskjellige tjenester for hverandre. Jeg for min del velger å spesialisere meg i samfunnsøkonomi, den hatede «dismal science», poenget med dette er at jeg i fremtiden vil være i stand til å kunne leie ut min begrensede kompetanse om et viss felt, slik at jeg skaper verdi for andre, dermed kan jeg overleve. Jeg kan ikke snekre og dyrke grønnsaker eller korn, andre mennesker kan gjøre dette langt bedre enn meg og til en mye lavere alternativ kostnad, ettersom de har spesialisert seg. Poenget med denne analogien er at vi ved spesialisering er i stand til å avlaste andre fra å gjøre arbeid, dermed er alle i stand til å kunne forbruke mer. Jeg ville vært uendelig mye fattigere om jeg hadde produsert mine egne klær eller dyrket mitt eget korn og bakt mitt eget brød. Det er lett da å konkludere med at dersom vi ikke hadde utnyttet hverandres komparative fortrinn, så ville vi vært mye fattigere. Bare prøv å utføre tankeeksperimentet som handler om å tenke seg at man skulle prøve å utføre alt arbeidet som blir gjort for oss alene. Man ville ikke vært i stand til å sy egne klær og samtidig gå ut å jakte på egen mat uten hjelp fra andre. Vil ville fått klær med mye dårligere kvalitet og endt opp underernært. Det var denne virkeligheten som var aktuell for våre forfedre som måtte jobbe og slite hardt fordi deres samfunn ikke hadde utviklet en organisert arbeidsfordeling gjennom kapitalistiske produksjonsmetoder og viktigere enn det, et system med prismekamismen til å koordinere sine handlinger.

Nå som jeg antar leserne har forstått fordelene med spesialiseringen mellom mennesker, er det lett å

greie ut for fordelene ved spesialiseringen mellom land. Land har forksjellige typer naturressurser, dette fører til at de fra naturens sider vil være i stand til å produsere ganske forkjellige typer goder i veldig forskjellig omfang. Dette vil si at dersom vi i Norge der arbeidskraft blir produsert til å utføre

arbeid som er høyt verdsatt på marginen, skulle brukt denne arbeidskraften til å produsere en annen type goder som ikke er så høyt verdsatt på marginen, og som norge fra naturens side ikke er i stand til å produsere mye av, vil gå glipp av inntekter fra det høyt verdsatte godet til fordel for færre goder og dermed lavere inntekt fra det andre godet. Dette betyr at dersom norge skulle produsert all maten sin (for eksempel) så ville vi ikke vært i stand til å forbruke veldig mye mat og heller ikke så veldig mye av noen adre goder, ettersom vi bruker mer av arbeidskraften på noe vi ikke er noe særlig produktive på. Slik at den totale økonomiske kaken blir mindre. Vi blir faktisk fattigere. Fra de andre land sitt perspektiv gjelder de samme prinsippene, dersom de spesialiserer seg på det vi ikke er gode på, vil de kunne selge oss disse goder som vi har få av ( som de er mer produktive til å produsere) og vi vil selge de godene vi har masse av, dermed er begge land i stand til å forbruke mer og er dermed mye rikere.

Det er dette som ligger bak prinsippene om frihandel. Vi tillater samme type spesialisering som vi nyter av i våre «indre» markeder og utvider det til å gjelde hele verden. Problemet er at politikere i sin uendelig visdom prøver å gjøre oss slaver til interessegruppenes ønsker. Jeg føler det er utrolig urettferdig at vi nekter oss selv og mennesker i andre land, muligheten til å bli rikere og dermed jobbe mindre for å få de godene som vi alle nyter av hjennom markdeet. Ved lavere arbeidstid kan vi frigjøre tid til å nyte våre favoritt hobbyer, bruke det på familien eller prøve å redde verden mens man fordømmer kapitalismen og skriver flammende innlegg om verdens urettferdigheter fra en splitter ny macbook pro.

hei igjen!

skal skrive mer fra nå av . i promess. 

unødvendig vekst?

Spørsmålet om hvorvidt det er nødvendig eller ønskelig med økonomisk vekst, er et spørsmål som i oppgangstider ofte blir stilt. Hovedsakelig for å kritisere ”ekstrem forbruk”, ”umoralsk finansvirksomhet” , med andre ord, den allemennkjente ”rovdyrkapitalismen”.

Veldig mange kommentatorer sier at vi har det så godt fra før av, hvorfor vokse mer? Hvorfor forbruke mer? Men det som ofte blir oversett er viktigheten av økonomisk vekst for å kunne opprettholde de mulighetene som mennesker har til å kunne oppfylle sine mål.

Økonomisk vekst defineres som den økningen i økonomiens mulighet til å kunne produsere varer og tjenester på en mer effektiv måte. En ”effektiv produksjonsmetode” innebærer at produsenter ikke overforbruker knappe ressurser. Dette oversettes til lavere priser noe som tillater oss å kjøpe ting vi ønsker med færre arbeidstimer. Altså, vi benytter mindre energi og tid til å kunne tilegne oss materielle goder. Dene prosessen foregår i ”markedet” eller kanskje rettere sagt , i kooperasjonsmetoden som mennesker tyr til for å kunne tilfredstille mål, som baserer seg på privat eiendom. Dersom denne prosessen blir stoppet eller hindret i å fungere smidig, vil det utvilsomt føre til at mennesker faktisk blir fattigere og dermed ser seg nødt til å benytte mer arbeid og mer knapp tid til å arbeide for å kunne tilegne seg materielle goder.

Levestandarden som vi nyter av nå, eksisterer nettopp fordi vi har latt denne prosessen finne sted, dersom vi skulle ønske å leve et liv uten å måtte bry oss om meterielle goder, kan vi selvsagt gjøre det. Vi kan alltid velge å leve et liv der vi kun forbruker det som naturen gir oss, men for fattige innvandrere eller alenemødre, så er disse valg fullstendige utelukket.

Men å bevisst prøve å hindre mennesker å drive med økonomisk virksomhet vil underminere nettopp den levestandarden vi nyter av nå. Veldig mange mennesker ser ut til å glemme at det er nettopp på grunn av økonomisk vekst at vi kan benytte vår tid til å skrive blogg, skrive intellektuelle artikler i forksjellige aviser, bry oss om ting som miljøet og dyrevern.

Når mennesker måtte gå lange avstander for å kunne jakte etter mat, var det sannsynligvis veldig få mennesker som hadde tid eller krefter til å bry seg om ting som dyrevern eller miljø. Økonomisk sett kan vi si at alternativkostnaden ved å bry seg om miljø eller dyrevern var for høy, man kunne heller benyttet tid og krefter til å sørge for at avlinger ikke ble ødelagt nettopp for å unngå den forferdelige skjebnen som ventet om man ikke jobbet med det. Hva forteller det oss? Jo, at økonomisk vekst ikke er en bagetell. Økonomisk vekst er en naturlig konsekvens av markedsprosessen, der entreprenører har egeninteresse av å tilegne seg kunnskap som vil tillate dem å tilfredstille forbrukernes ønsker på best mulig måte. Over tid kan vi observere at økonomisk vekst ikke nødvendigvis innebærer mer av et type produkt. Som mange sikkert tror, at vi får fire laptoper hver og tre fritidsboliger per familie. Over tid, vil økonomisk vekst rett og slett bli reflektert i nye ideer og nye produkter. Denne prosessen har gitt oss muligheten til utnytte internettet, nye medisiner, nye metoder for matproduksjon osv. Dersom denne prosessen stopper på grunn av lovgiving, så vil det aldri føre til høyere levestandard, det vil føre til fattigdom og nød.


Tenk nå, som vi er under en stor korreksjon som utvilsomt vil innebære høyere arbeidsledighet, er det vanskelig å finne artikler som fordømmer umoralsk forbruk, tvert imot, ingen setter spørsmålstegn ved regjeringens desperate forsøk på å opprettholde forbruk oppe. Dette viser den logiske selvmotsigelsen som eksisterer i argumentene mot forbruk. I gode tider klages det over hvor korrumperende og umoralsk forbruk er, i krisetider er det vanskelig å finne noen som ikke vil pøse ut skattebetalernes penger på tvilsomme prosjekter, bare det samme forbruket blir opprettholdt. Vi ser da at mange ikke er i stand til å knytte disse to argumenter sammen.

Jeg tror ikke at forbruk er umoralsk, heller ikke vil jeg kalle den moral, den er rett og slett en konsekvens av vår menneskelighet. Forbruket er en i sin tid også en konsekvens av et enormt, spontant kooperasjonssystem, der vi følger vår egen interesse og samtidig skaper et mer menneskelig samvær, der økonomisk vekst tillater oss å bruke mer tid på annet enn overlevelse.

Det jeg synes er umoralsk, er mennesker som med alle gode intensjoner vil få til en ”bedre verden” men ikke vil trosse sin egen uvitenhet og faktisk finne ut hva økonomisk vekst egentlig innebærer.

markeder, du, jeg og en finanskrise....

År det først kommer medlinger om effektene som manglede tilgjengelig likviditet kan ha for realøkonomien, dukker markedsmotstanderne opp. Det hevdes at det har vært ”kasinokapitalisme”, ”rovdyrkapitalisme” som har skapt denne krisen. Desverre for dem er ike dette verken et bevis på at markedsøkonomien ikke fungerer eller slutten på kapitalismen slik vi kjenner den.

En ”krise” av størrelsen som individer står overfor i disse dager er ikke annet enn effekten av dårlige investeringer og feilberegnet risiko. Individer har stått overfor en rekke insentiver og ghjort investeringer gitt disse rammebetingelser. Ettersom vi tross alt er bare mennesker så er det bare å forvente at mange i en såpass sammensatt økonomi vil gjøre feil eventuelt, dette er effektene av korreksjonen på disse feilene. Det er absolut ingen tvil om at når etterspørselen etter varer og tjenester synker, optimismen forsvinner og investeringer reduseres så vil det påføre lidelse for veldig mange mennesker. Men en korreksjon er alltid noe som trengs slik at feilinvesteringer dør ut og resurser kan allokeres på nytt. Det er essensen i en dynamisk markedsøkonomi. Jeg skammer meg ikke over å støtte eller oppfordre mennesker til å samarbeide på et marked, eller den mekanismen som en stor økonom en gang sa : ”Extended cooperation through the divison of labour” for markeder er mennesker, så lenge mennesker gjør feil så vil økonomien svikte av og til.

De kreative kreftene som settes i sving under en markedsøkonomi er veldig lite intuitive. For mange av oss er det vanskelig å tro at et såpass kaotisk ”system” kan i det hele tatt bringe velstand for andre enn de ”rike”. Men dersom vi gider å sette oss ned, skru av radion og sette ned avisen, så kan vi kanskje plukke opp en bok om samfunnsøkonomi og begynne å underrette oss selv om hva denne merkelige ”kapitalismen” egentlig dreier seg om. For ”kapitalismen ” som sosialistene kaller dette, er langt i fra de massene med arbeidsløse som industriherrene kan forsyne seg av for å tilfredstille sin grådighet, men heller en veldig intrikat spontan ordre som vi tar del i, uten at vi selv merker det, er vi med på å skape en bedre fremtid for folk vi ikke kjenner. Jenta som jobber i kiosken gjør jobben sin for sin egen del, men det faktumet at hun er med å arbeider for et firma som tilbyr tjenester til andre gjør at hun er med i en prosess der det stadig tilbys nye tjenester, gjennom hennes samhandling med kunder, erfaringer læres og tabber blir rettet på, slik at firmaet kan ekspandere og kanskje skape flere arbeidsplasser, eller skape en ny butikkkonsept. Vil det skje? Det vet ingen, men det som vi kan være sikre på er at så lenge menneskelig kreativitet slippes løs gjennom markeder så vil det ihvertfall føre til et bedre resultat en status-quo.




Hvis vi da ser tilbake til det som kan ha startet denne krisen. Det virker som en rimelig logisk og sosialt akseptabel forklaring, å skylde på grådigheten til de menneskene som drev med disse nye inveteringsmuligheter. Men det norsk mendia,norske politikere eller noen andre for den saks skyld ikke engang har tenkt på å forklare, er effektene som regulering hadde på disse mennesker og deres avgjørelser. De har oversett fullstendig det faktumet at statlig intervensjon skaper markeder der mennesker ikke alltid tar den fulle prisen på sine handlinger. Enda verre er det når det er den store slemme private sektoren som står for tabbene. Det har ikke blitt nevnt med et eneste ord det som den amerikanske staten gjorde for å fremme ”billig husly” til de fattige og veldig mange andre mennesker som i en annen situasjon ikke ville ha fått råd til å ha egen bolig. Fannie Mae og Freddie Mac var to store selskaper hvis jobb var nettopp å gjøre husly tilgjengelig for de fattige. Edelt mål det, vi kan diskutere hvovidt husly er noe verdt å subsidiere me skattebetalernes penger en annen gang, men det viktige her er å påpeke at disse selskaper var blitt privatiserte av den amerikanske staten på 60 tallet, samtidig som de eksplisitt hadde fått et løfte fra den amerikanske staten om at dersom bankene skulle ende i problemer fordi deres inventar av fordringer ikke lenger var verdt papiret de var skrevet på, så ville de få tilgang til skattebetalerens dype lomme. Det er da ikke så veldig rart at disse to hybride selskaper med private aksjeeiere og statlig kapital måtte ende opp i farlig farvann når konkurransen med Wall-Street firmaene ble for hard og forvalterne i FM selskapene så seg nødt til å risikere ikke egne penger, men skattebetalernes. La meg påpeke at disse selskaper sto for en veldig stor del av de dårlige boliglånene som ble så solgt rundt for å samle inn kapital.

Dette er ikke den eneste intervensjonen som den amerikanske staten har gjort. Over mange år så har det blitt skapt skatte-insentiver som oppfordrer til selv eierskap av eiendom. Min mening er at dette er sikkert positivt for mange, men det er uansett ikke statens oppgave å oppfordre til.

Poenget med dette er å gi et litt klarere bilde av hva som har skapt dette. Det er en blanding av utrolig mange faktorer, ikke en eneste av disse kan få skylda for krisen. En av grunnene er menneskelig feil, som jeg har tidligere nevnt så er det slik at når feil blir gjort så hjelper markedsmekanismene å rette på disse (der arbeidsledighet kommer inn som så spiller inn på priser og så på rentenivå) , men da må markedsmekanismene få lov til å fungere, dersom bedrifter må dø, så la dem dø, det er det beste med markedsøkomien! Et annet firma tar over liket , lapper det sammen og får det til å bli lønnsomt igjen. Den andre grunnen er statlig intervensjon for å oppfylle spesial-interesser, for å oppfylle mål som har en ”sosial profil” eller for å fremme andre tjenester som er for ”samfunnets” beste. En blanding av disse faktorer skapte krisen, og den kokte over lang tid.

Løsningen er smertefull på kortsikt, men heller det enn å la politikere som har begrenset informasjon ta seg av å skape løsninger som ikke engang i deres villeste fantasier vil bli like gode som det vi desentralisert skaper gjennom markeder.

Sad but true...

Det er virkelig slitsomt å leve med tanken på at politikere kontrollerer store deler av mitt liv. På grunn av dette så har jeg tenkt litt mer på denne problematikken i det siste.

Vi har Doha forhandlingene i gang nå og den dystre virkeligheten åpner seg for mine øyne. Poltikerne vil gjerne bestemme for meg om hvem jeg skal få lov til å handle med. Interessant, men hvorfor vil vi egentlig det da?

Det må da være en viss verdi i å bli hindret i å handle med andre menesker. Det er desverre veldig vanskelig å finne ut hva for en verdi det er. Markedet er da åpenbart ikke i stand til å oversette dette til et språk som jeg kan forstå, Nemlig priser. Okei, så dersom jeg åpner en innføringsbok i samfunnsøkonomi så finner jeg lett ut at det faktisk er ihvertfall EN grunn til at jeg ikke får lov til å handle med andre mennesker. Grunnen er at jeg ikke er villig til å betale for det som folk er villige til å tilby meg. Grunnen til at jeg ikke ønsker å kjøpe dette kan være at hadde jeg fått et annet tilbud så ville jeg heller benyttet meg av det tilbudet i steden. Så saken er at et stort antall nordmenn ikke er villige til å betale det som norske bønder krever for sine varer. Derfor må de beskyttes og store tollgebyrer settes inn slik at vi kun kjøper fra norske bønder.

Poenget er at nordmenn ( og alle andre mennesker i verden) må være frie til å velge hvem de vil kjøpe fra. Jeg tviler ikke på at veldig mange er faktisk villige til å betale så mye for varer de kunne fått mye billigere fra utlandet. Hva som får dem til å gjøre det er for meg helt uinteressant, det som er interessant for meg er hvorfor turnus-administrasjonen tror at de kan ta fra meg friheten til å ta det valget selv.

Vi må snart gjøre noe med dette, det er ikke engang synd at bønder mister jobbene sine om handel blir liberalisert. Nordmenn vil få økt kjøpekraft og vi vil kunne bruke de pengene på noe produktivt som vi virkelig ønsker. Dermed lar vi tusen blomster blomstre og markedsprosessen gå sin gang.

Når demokratiet reduserer vår frihet.

Den effektive produserte mengden av et produkt er slik at betalingsviljen er lik det det koster å produsere en viss mengde. Når forbrukere ikke er villige til å betale for et gode, så er det BORTKASTEDE ressurser i ordets bredeste forstand. Hvis det offentlige betaler for dette fordi det er politisk bestemt at en viss næring skal opprettholdes, så nekter myndighetene mennesker muligheten til å gjøre noe produktivt. De nekter muligheten til mennesker til å bli sysselsatt i noe som folk virkelig ønsker betale for, enn at de motvillige ser seg nødt til å bli beskattet ytterligere for å finansiere valgene til noen få mennesker som er enten godt representert i stortinget, eller rett og slett appellerer til abstrakte rettferdighetsidealer.

Idet frie markedet så finnes det ingen mulighet til å ikke kunne betale det man ønsker for noe man synes er verdt å betale for. For å forklare poenget ytterligere; hvis du ønsker å betale ekstra fordi et gode er laget av en nordmann istedenfor en svenske, så er det helt greit. Det som er ytterst urettferdig er når myndighetene og ”flertallet” ønsker å gjennomføre en slik ordning der ALLE må betale mer enn det som trengs for et gode. Det er jo faktisk slik som å påstå at mennesker ikke kunne ha funnet på noe annet med de pengene som blir da brukt til å finansiere en næring gjennom subsidier. I det frie markedets dynamikk så finnes det ingen begrensinger på de forskjellige smaksnisjer som kan bli tilfredstilt når man får frigjort penger ved å redusere skatter. Dynamikken i økonomien sørger da for at nye næringer skapes og mennesker får muligheten til å realisere seg selv ved å gjøre noe som ikke bare tjener deres interesser, men også andres, alt uten tvang.

Men hvorfor er det slik at politikere faktisk vil påtvinge oss slike ordinger, der vi som forbrukere åpenbart taper?. Svaret er ganske enkelt, og det er at vi aksepterer at det offentlige skal ha en rolle i økonomien. Vi lar politikere være i en situasjon, der de på grunn av politiske dogmaer, påtvinger oss det de selv synes er best. Det er det som er problemet med flertallstyre. Man bruker myndighetenes legitimitet i bruk av vold og frarøving av frihet for å fremme ideologiske ambisjoner. Mange vil nok tenke på at liberalister som meg faktisk gjør det samme, men det finnes en vesentlig forksjell. Mens kollektivister og flertallstyrefetisjister vil påføre oss en slik situasjon under tvang, så ville den sanne liberalisten latt andre bruke sine egne penger på hva det nå måtte være. Til tross for at de avgjørselsene ofte kan være helt idiotiske, som å handle lokalt for å spare miljøet, eller handle fair trade fordi da redder man verden.