Dette er første del i en oppgave jeg skrev i anvendt politisk økonomi. denne handler om konjunktursykluser sett fra perspektivet til F.A Hayek, altså fra perspektivet til den østerriske skolen innenfor samfunnsøkonomi. ENJOY
1. Friedrich von Hayek og Prices and production.
F.A Hayek vant nobelprisen i 1973 og delte den med sin ideologiske fiende, den svenske økonomen Gunnar Myrdal. Hayeks verk innenfor konjunktursykluser var inspirert av kapitalteorien som var blitt utviklet av økonomen Eugen Böhm Bawerk. Han var da en av de første økonomene innenfor det som blir kalt den «Østerriske skolen». Den østerriske skolen starter med verkene til Carl Menger som var en av de første økonomene som prøvde å forklare den subjektive naturen til priser. Konklusjonen var at prisene var en konsekvens av subjektiv verdsetting, altså basert på hvor mye man er villig til å gi for et gode på marginen dette konseptet er nå sentral i moderne økonomisk teori og er kjent som «marginal nytte». Teoriene om arbeidsverdi hadde da fått et slag ettersom de ikke kunne forklare utviklingen av priser over tid. I 1881 skrev Eugen Böhm Bawer «The Positive Theory of Capital» denne boken handlet da om kapital og dens rolle i økonomien. Kapital er en innsatsfaktor i produksjonen men skiller seg fra andre innsatsfaktorer ettersom dens bruk nødvendigvis tillegger en tidsdimensjon i produksjonen. Det er den innsatsfaktoren som tillater utnyttingen av mer langstrakte produksjonsmetoder slik at man kan fremme et ferdig produkt i større skala i fremtiden. I kapittel 2 av denne boken bruker han følgende analogi : tenk en fisker som bor i en øde øy. Dersom man ikke har handel, så kan man ikke utnytte andres komparative fortrinn og dermed øke sitt forbruk ved spesialisering til lavest alternativkostnad. Gitt at denne muligheten ikke er tilstede så kan man fortsatt øke sitt forbruk av fisk ved hjelp av en mer langstrakt produksjonsmetode. Dersom fiskeren ønsker å forbruke mer fisk i fremtiden så kan han velge å lage et nett, altså i tilleg til sin arbeidskraft så benytter han seg av ytterligere innsatsafktorer. Imidlertidig må fiskeren ofre arbeidsinnsats til å fiske i den perioden han bruker arbeidsinnsats til å lage fiskenettet. Sparing av fisk må til for å kunne opprettholde produksjonen av nettet, denne fisken blir spist av fiskeren for å opprettholde produksjonen av nettet i perioden han ikke kan fiske. Når investeringen modner (nettet blir ferdig) kan fiskeren forbruke mer fisk enn før. Denne analogien reflekterer kjernen i konseptene som bygger under østerrisk «makroøkonomi». Dette er en såkalt produktivitetsteori av kapitalen. Kapital tillegger en tidsdimensjon som krever at forbruksgoder må gis opp gor å vie innsatsfaktorer i produksjonen av goder som brukes i fremstillingen av mer langstrakte produksjonsmetoder, dette skaper en ny «kapital struktur».
Ludwig Von Mises skrev «The Theory of Money and Credit» dette ga F.A hayek en monetær dimensjon til kapitalteorien, ved bruk av dette videreutviklet han kapitalteorien til Böhm bawerk. I 1931 gav Hayek en rekke forelesninger ved London School of Economics, temaet for disse var kapitalteori og effektene av pengepolitikk på økonomiens kapitalstruktur. Disse forelesninger skulle senere bli publisert i «Prices and Production» i 1931.
2. Hayeks teori om konjunktursykluset
Hayek starter først med å fokusere på effektene av endringer i pengemengden på relative priser. En altfor stor fokus på prisstabilitet per se overser effektene som penger har på etterspørslen etter visse varer og tjenester. Til da hadde mesteparten av den monetære teorien fokusert på effektene av økt eller redusert pengemengde på prisen til penger relativt til alle goder. Altså teoriene hadde oversett det som var det viktigste med penger i en økonomi, nemlig den økningen eller reduksjonen som endrer prisforholdet mellom penger og enkelte goder. Dette er viktig ettersom ingen aktører handler basert på prisnivået, men heller på profittmarginen som finnes i produksjonen av goder relativt til andre. Dersom vi har en økonomi med en rente som reflekterer tidspreferansen til sparere, har vi da en situasjon der prisnivået er konstant og kapitalstrukturen er stabil, altså koordineringen mellom produksjonsplaner og forbruksplaner i femtiden er oppfylt. Spørsmålet er da, hva er det som skal til for at denne koordineringen skal bli brutt og dermed føre til en omallokering av produktive ressurser i stor skala?
En ytterligere beskrivelse av produksjonsprosessen er nødvendig. Vi kan dele antall innsatsfaktorer i to typer (Hayek er veldig nøye på å ikke bli altfor spesifikk i sin beskrivelse av kapitalgoder, dette er et tema han senere skulle utvikle i «Pure Theory of Capital» som var Hayeks direkte svar til «The General Theory»). Man har opprinnelige innstasfaktorer som arbeidskraft og land. Produksjonsgoder (intermediate goods) er goder som blir brukt i flere av kapitalstrukturens produksjonsfaser, noen av disse kan brukes da i forskjellige faser, andre er mer spesifikke og kan kun brukes i noen få faser. Consumer goods eller forbruksgoder er da godene som er å finne i butikkhyllene, disse er da den siste delen i hver produksjonsprosess. Vi kan da se at vi kan følge hvordan endringen i relative priser på forbruksgoder vil lede til endringer i de relative prisene i økonomien og dermed allokeringen av ressurser. Et eksempel er dersom folk ønsker å forbruke mer i fremtiden, dette krever sparing i dag. Dette vil føre til en reduksjon i relative priser, forbruksgoder blir mindre attraktive å produsere relativt til produksjonsgoder. Dette fører med seg to effekter, det totale prisnivået synker ettersom den nominelle inntekstrømmen fra forbruksgoder og ned til de «lavere» produksjonsfasene blir redusert, men samtidig blir produksjon av goder som brukes i fasene før produksjon av ferdige goder (intermediate stages) relativt mer attraktiv ettersom prisene på disse goder synker tregere enn prisene til forbruksgodene. Profittmarginene blir relativt høyere i disse faser. Dette fører til at enkelte av innstasfaktorene som før ble brukt i produksjon av forbruksgoder blir nå benyttet i det som blir en forlengelse av kapitalstrukturen.
Altså, arbeidere som før jobbet i butikker vil kansje nå jobbe i et lager. Arbeidere som arbeidet med vedlikehold av utstyr i kjøpesentre blir brukt til å vedlikeholde utstyr i fabrikker osv. Denne forlengelse av kapitalstrukturen blir også ytterligere forsterket av en reduksjon i rentenivået som følge av den økte sparingen, denne reduserte renten gjør at nåverdien ved å investere blir høyere. Dermed er en slik endring i kapitalstrukturen ikke ensbetydende med en resesjon, men heller et skifte i sammensetningen av sysselsettingen og sektorene i økonomien. Dette blir mulig som konsekvens av endringen i relative priser som følge av økt sparing. Det er verdt å merke seg at det som skjer ved en økningen i sparingen er det motsatte av det Keynes kalte «The Paradox of Thrift».
Nå som vi har utarbeidet logikken bak en endring i tidspreferansen på økonomien kan vi se på hvordan pengepolitikk er destabiliserende med hensyn på kapital strukturen og kan lede til et konjunktursyklus. Tenk at vi starter i samme posisjon med full sysselsetting. Altså dersom etterspørselen etter et gode er inelastisk, vil det nødvendigvis føre til en økning i prisen på det godet. Dersom myndighetene ønsker å øke produksjonen i økonomien og dermed lede til høyere sysselsetting, kan de benytte seg av flere virkemidler, en økning i pengemengden vil direkte påvirke rentenivået. Imidlertidig benytter Hayek seg av et eksempel med subsidier direkte til produsentene av produksjonsgoder. Disse subsidier gis direkte til produsentene av disse goder og benytter da overføringene til å utvide sine egne produksjonsprosesser, som med alle subsidier så fremmer det økt produksjon. Dette fører til at innsatsfaktorer fra de senere fasene i produksjonen (forbruksgode sektoren kan vi kalle det) blir bydd bort over til de tidligere fasene i produksjonen. Dette fører til et fenomen kalt «forced savings», altså subsidien tvinger folk til å forgå forbruk i dag vet at prisen på disse forbruksgoder økes når subsidiene blir gitt. Dette må til for at forlengelsen av produksjonsprosessen skal skje. Når denne nye forlenget kapitalstruktur modner, så får vi en tilstrømming av forbruksgoder i økonomien, men samtidig får de som fikk subsidien i utgangspunktet inntekter for disse produserte goder, dette fører til at de også øker sitt forbruk, dermed øker prisen på forbruksgoder relativt til produksjonsgoder. Dette fører til en ytterligere reversering i kapitalstrukturen ettersom etterspørselen etter forbruksgoder i dag krever en kortere kapitalstruktur og ikke den langstrakte kapitalstrukturen som subsidiene fremmet. Dette fører til at mange av investeringene gjort på marginen da subsidiene ble gitt må likvideres, arbeidskraft må frigjøres samt en rekke andre ressurser. Dersom de er veldig spesifikke produkter vil det gå veldig lang tid før disse finner et alternativt bruk i økonomien, dette må nødvendigvis bli reflektert i en drastisk nedgang i prisene på disse innsatsfaktorer. Dersom det ikke er veldig spesifikke produkter vil det innebære lavere prisnedgang på disse. Vi har da en situasjon der en ekspansiv pengepolitikk fører til en forlengelse av produksjonsstrukturen som ikke er bærkraftig ettersom det fører til slutt til en ekspansjon av bruken i innsatsfaktorer på investeringsiden og forbrukssiden. Dette er ikke mulig i følge Hayek, økte investeringer må nødvendigvis komme på bekostning av mindre forbruk og omvendt. Forsøk på å nå begge målene ved hjelp av pengepolitikk fører til inflasjon på lang sikt, men uendret produksjon.
3 Implikasjoner for økonomisk politikk
Krisen kommer da som løsningen på problemet. Krisen er egentlig selve oppgangen i produksjonen og den medfølgende lavkonjunkturen er markedsmekanismene som prøver å omallokere ressursene til de nye relative prisene. Forsøk på å stimulere økonomien enda en gang ved hjelp av pengepolitikk vil feile på grunn av umuligheten ved å nøyaktig øke pengemengden slik at den akkuratt nøytraliserer «krisen». Myndighetene kan ikke bidra til dette ved bruk av pengepolitikk, det vil bare forsterke selve problemet, nemlig en lite bærkraftig produksjonsstruktur. Vi ser da at de implikasjonene for økonomisk politikk er ganske begrenset ettersom det er et behov for at markedsaktørene finner ut av de nye prisene og danner en ny produksjonsstruktur basert på dette. På sitt beste kan myndighetene sørge for at det institusjonelle rammeverket som pengepolitikken opererer innefor sørger for å ha en form for «monetær likevekt», altså at den ledende monetære institiusjonen som styrer pengemengden, enten en sentralbank eller en råvare standard sørger for at rentene på lånemarkedene reflekterer tidspreferansen og ikke mer. Hayek foreslo også et privat bankvesen basert på gull eller fiat-penger. Den rollen som økonomisk politikk får gjennom denne teorien åpner for en opprettelse av monetær likevekt. Hayek utdyper nærmere tankene om arbeidsledighet og andre politiske økonomiske implikasjoner i et annet verk « A tiger by the tail» men det blir å gå for dypt i en diskusjon som denne oppgaven ikke tillater meg å gå inn i, i tillegg vil ikke det å utdype diskusjonen i særlig grad endre eller forbedre forståelsen om hovedkonklusjonen i Hayek sin teori om konjunktursyklusen.
Vi ser da at rollen for økonomisk politikk er minimal, men dette er fundert på solide argumenter om de faktiske økonomiske begrensingene som politikerne står ovenfor. Det er ganske usannsynlig at enhver politisk likevekt som tillater myndighetene en rolle i økonomien vil ut ifra Hayek sin konjunktursyklusteori, være i stand til å fremme et høyere velferdsnivå. Sysselsettingen i den grad den blir påvirket av produksjon vil heller ikke være i stand til å øke mer enn det som økonomiens evne til å produsere tillater. Konklusjonen om en naturlig ledighetsrate som man er kjent med i moderne makroteori, finnes i denne teorien men mye mindre eksplisitt og forklart på en annen måte. Den neste økonomen jeg skal se på hadde overraskende mange likheter med Hayek i sin analyse av myndighetenes evne til å styre økonomien, men hadde høyere forventinger til pengepolitikkens evne til å tjene politiske mål
No comments:
Post a Comment