In the long run

Hayek som representant for den klassiske skolen innenfor makroøkonomi

2010-03-01T13:39:00.000-08:00

Dette er første del i en oppgave jeg skrev i anvendt politisk økonomi. denne handler om konjunktursykluser sett fra perspektivet til F.A Hayek, altså fra perspektivet til den østerriske skolen innenfor samfunnsøkonomi. ENJOY

1. Friedrich von Hayek og Prices and production.

F.A Hayek vant nobelprisen i 1973 og delte den med sin ideologiske fiende, den svenske økonomen Gunnar Myrdal. Hayeks verk innenfor konjunktursykluser var inspirert av kapitalteorien som var blitt utviklet av økonomen Eugen Böhm Bawerk. Han var da en av de første økonomene innenfor det som blir kalt den «Østerriske skolen». Den østerriske skolen starter med verkene til Carl Menger som var en av de første økonomene som prøvde å forklare den subjektive naturen til priser. Konklusjonen var at prisene var en konsekvens av subjektiv verdsetting, altså basert på hvor mye man er villig til å gi for et gode på marginen dette konseptet er nå sentral i moderne økonomisk teori og er kjent som «marginal nytte». Teoriene om arbeidsverdi hadde da fått et slag ettersom de ikke kunne forklare utviklingen av priser over tid. I 1881 skrev Eugen Böhm Bawer «The Positive Theory of Capital» denne boken handlet da om kapital og dens rolle i økonomien. Kapital er en innsatsfaktor i produksjonen men skiller seg fra andre innsatsfaktorer ettersom dens bruk nødvendigvis tillegger en tidsdimensjon i produksjonen. Det er den innsatsfaktoren som tillater utnyttingen av mer langstrakte produksjonsmetoder slik at man kan fremme et ferdig produkt i større skala i fremtiden. I kapittel 2 av denne boken bruker han følgende analogi : tenk en fisker som bor i en øde øy. Dersom man ikke har handel, så kan man ikke utnytte andres komparative fortrinn og dermed øke sitt forbruk ved spesialisering til lavest alternativkostnad. Gitt at denne muligheten ikke er tilstede så kan man fortsatt øke sitt forbruk av fisk ved hjelp av en mer langstrakt produksjonsmetode. Dersom fiskeren ønsker å forbruke mer fisk i fremtiden så kan han velge å lage et nett, altså i tilleg til sin arbeidskraft så benytter han seg av ytterligere innsatsafktorer. Imidlertidig må fiskeren ofre arbeidsinnsats til å fiske i den perioden han bruker arbeidsinnsats til å lage fiskenettet. Sparing av fisk må til for å kunne opprettholde produksjonen av nettet, denne fisken blir spist av fiskeren for å opprettholde produksjonen av nettet i perioden han ikke kan fiske. Når investeringen modner (nettet blir ferdig) kan fiskeren forbruke mer fisk enn før. Denne analogien reflekterer kjernen i konseptene som bygger under østerrisk «makroøkonomi». Dette er en såkalt produktivitetsteori av kapitalen. Kapital tillegger en tidsdimensjon som krever at forbruksgoder må gis opp gor å vie innsatsfaktorer i produksjonen av goder som brukes i fremstillingen av mer langstrakte produksjonsmetoder, dette skaper en ny «kapital struktur».

Ludwig Von Mises skrev «The Theory of Money and Credit» dette ga F.A hayek en monetær dimensjon til kapitalteorien, ved bruk av dette videreutviklet han kapitalteorien til Böhm bawerk. I 1931 gav Hayek en rekke forelesninger ved London School of Economics, temaet for disse var kapitalteori og effektene av pengepolitikk på økonomiens kapitalstruktur. Disse forelesninger skulle senere bli publisert i «Prices and Production» i 1931.

2. Hayeks teori om konjunktursykluset

Hayek starter først med å fokusere på effektene av endringer i pengemengden på relative priser. En altfor stor fokus på prisstabilitet per se overser effektene som penger har på etterspørslen etter visse varer og tjenester. Til da hadde mesteparten av den monetære teorien fokusert på effektene av økt eller redusert pengemengde på prisen til penger relativt til alle goder. Altså teoriene hadde oversett det som var det viktigste med penger i en økonomi, nemlig den økningen eller reduksjonen som endrer prisforholdet mellom penger og enkelte goder. Dette er viktig ettersom ingen aktører handler basert på prisnivået, men heller på profittmarginen som finnes i produksjonen av goder relativt til andre. Dersom vi har en økonomi med en rente som reflekterer tidspreferansen til sparere, har vi da en situasjon der prisnivået er konstant og kapitalstrukturen er stabil, altså koordineringen mellom produksjonsplaner og forbruksplaner i femtiden er oppfylt. Spørsmålet er da, hva er det som skal til for at denne koordineringen skal bli brutt og dermed føre til en omallokering av produktive ressurser i stor skala?

En ytterligere beskrivelse av produksjonsprosessen er nødvendig. Vi kan dele antall innsatsfaktorer i to typer (Hayek er veldig nøye på å ikke bli altfor spesifikk i sin beskrivelse av kapitalgoder, dette er et tema han senere skulle utvikle i «Pure Theory of Capital» som var Hayeks direkte svar til «The General Theory»). Man har opprinnelige innstasfaktorer som arbeidskraft og land. Produksjonsgoder (intermediate goods) er goder som blir brukt i flere av kapitalstrukturens produksjonsfaser, noen av disse kan brukes da i forskjellige faser, andre er mer spesifikke og kan kun brukes i noen få faser. Consumer goods eller forbruksgoder er da godene som er å finne i butikkhyllene, disse er da den siste delen i hver produksjonsprosess. Vi kan da se at vi kan følge hvordan endringen i relative priser på forbruksgoder vil lede til endringer i de relative prisene i økonomien og dermed allokeringen av ressurser. Et eksempel er dersom folk ønsker å forbruke mer i fremtiden, dette krever sparing i dag. Dette vil føre til en reduksjon i relative priser, forbruksgoder blir mindre attraktive å produsere relativt til produksjonsgoder. Dette fører med seg to effekter, det totale prisnivået synker ettersom den nominelle inntekstrømmen fra forbruksgoder og ned til de «lavere» produksjonsfasene blir redusert, men samtidig blir produksjon av goder som brukes i fasene før produksjon av ferdige goder (intermediate stages) relativt mer attraktiv ettersom prisene på disse goder synker tregere enn prisene til forbruksgodene. Profittmarginene blir relativt høyere i disse faser. Dette fører til at enkelte av innstasfaktorene som før ble brukt i produksjon av forbruksgoder blir nå benyttet i det som blir en forlengelse av kapitalstrukturen.

Altså, arbeidere som før jobbet i butikker vil kansje nå jobbe i et lager. Arbeidere som arbeidet med vedlikehold av utstyr i kjøpesentre blir brukt til å vedlikeholde utstyr i fabrikker osv. Denne forlengelse av kapitalstrukturen blir også ytterligere forsterket av en reduksjon i rentenivået som følge av den økte sparingen, denne reduserte renten gjør at nåverdien ved å investere blir høyere. Dermed er en slik endring i kapitalstrukturen ikke ensbetydende med en resesjon, men heller et skifte i sammensetningen av sysselsettingen og sektorene i økonomien. Dette blir mulig som konsekvens av endringen i relative priser som følge av økt sparing. Det er verdt å merke seg at det som skjer ved en økningen i sparingen er det motsatte av det Keynes kalte «The Paradox of Thrift».

Nå som vi har utarbeidet logikken bak en endring i tidspreferansen på økonomien kan vi se på hvordan pengepolitikk er destabiliserende med hensyn på kapital strukturen og kan lede til et konjunktursyklus. Tenk at vi starter i samme posisjon med full sysselsetting. Altså dersom etterspørselen etter et gode er inelastisk, vil det nødvendigvis føre til en økning i prisen på det godet. Dersom myndighetene ønsker å øke produksjonen i økonomien og dermed lede til høyere sysselsetting, kan de benytte seg av flere virkemidler, en økning i pengemengden vil direkte påvirke rentenivået. Imidlertidig benytter Hayek seg av et eksempel med subsidier direkte til produsentene av produksjonsgoder. Disse subsidier gis direkte til produsentene av disse goder og benytter da overføringene til å utvide sine egne produksjonsprosesser, som med alle subsidier så fremmer det økt produksjon. Dette fører til at innsatsfaktorer fra de senere fasene i produksjonen (forbruksgode sektoren kan vi kalle det) blir bydd bort over til de tidligere fasene i produksjonen. Dette fører til et fenomen kalt «forced savings», altså subsidien tvinger folk til å forgå forbruk i dag vet at prisen på disse forbruksgoder økes når subsidiene blir gitt. Dette må til for at forlengelsen av produksjonsprosessen skal skje. Når denne nye forlenget kapitalstruktur modner, så får vi en tilstrømming av forbruksgoder i økonomien, men samtidig får de som fikk subsidien i utgangspunktet inntekter for disse produserte goder, dette fører til at de også øker sitt forbruk, dermed øker prisen på forbruksgoder relativt til produksjonsgoder. Dette fører til en ytterligere reversering i kapitalstrukturen ettersom etterspørselen etter forbruksgoder i dag krever en kortere kapitalstruktur og ikke den langstrakte kapitalstrukturen som subsidiene fremmet. Dette fører til at mange av investeringene gjort på marginen da subsidiene ble gitt må likvideres, arbeidskraft må frigjøres samt en rekke andre ressurser. Dersom de er veldig spesifikke produkter vil det gå veldig lang tid før disse finner et alternativt bruk i økonomien, dette må nødvendigvis bli reflektert i en drastisk nedgang i prisene på disse innsatsfaktorer. Dersom det ikke er veldig spesifikke produkter vil det innebære lavere prisnedgang på disse. Vi har da en situasjon der en ekspansiv pengepolitikk fører til en forlengelse av produksjonsstrukturen som ikke er bærkraftig ettersom det fører til slutt til en ekspansjon av bruken i innsatsfaktorer på investeringsiden og forbrukssiden. Dette er ikke mulig i følge Hayek, økte investeringer må nødvendigvis komme på bekostning av mindre forbruk og omvendt. Forsøk på å nå begge målene ved hjelp av pengepolitikk fører til inflasjon på lang sikt, men uendret produksjon.

3 Implikasjoner for økonomisk politikk

Krisen kommer da som løsningen på problemet. Krisen er egentlig selve oppgangen i produksjonen og den medfølgende lavkonjunkturen er markedsmekanismene som prøver å omallokere ressursene til de nye relative prisene. Forsøk på å stimulere økonomien enda en gang ved hjelp av pengepolitikk vil feile på grunn av umuligheten ved å nøyaktig øke pengemengden slik at den akkuratt nøytraliserer «krisen». Myndighetene kan ikke bidra til dette ved bruk av pengepolitikk, det vil bare forsterke selve problemet, nemlig en lite bærkraftig produksjonsstruktur. Vi ser da at de implikasjonene for økonomisk politikk er ganske begrenset ettersom det er et behov for at markedsaktørene finner ut av de nye prisene og danner en ny produksjonsstruktur basert på dette. På sitt beste kan myndighetene sørge for at det institusjonelle rammeverket som pengepolitikken opererer innefor sørger for å ha en form for «monetær likevekt», altså at den ledende monetære institiusjonen som styrer pengemengden, enten en sentralbank eller en råvare standard sørger for at rentene på lånemarkedene reflekterer tidspreferansen og ikke mer. Hayek foreslo også et privat bankvesen basert på gull eller fiat-penger. Den rollen som økonomisk politikk får gjennom denne teorien åpner for en opprettelse av monetær likevekt. Hayek utdyper nærmere tankene om arbeidsledighet og andre politiske økonomiske implikasjoner i et annet verk « A tiger by the tail» men det blir å gå for dypt i en diskusjon som denne oppgaven ikke tillater meg å gå inn i, i tillegg vil ikke det å utdype diskusjonen i særlig grad endre eller forbedre forståelsen om hovedkonklusjonen i Hayek sin teori om konjunktursyklusen.

Vi ser da at rollen for økonomisk politikk er minimal, men dette er fundert på solide argumenter om de faktiske økonomiske begrensingene som politikerne står ovenfor. Det er ganske usannsynlig at enhver politisk likevekt som tillater myndighetene en rolle i økonomien vil ut ifra Hayek sin konjunktursyklusteori, være i stand til å fremme et høyere velferdsnivå. Sysselsettingen i den grad den blir påvirket av produksjon vil heller ikke være i stand til å øke mer enn det som økonomiens evne til å produsere tillater. Konklusjonen om en naturlig ledighetsrate som man er kjent med i moderne makroteori, finnes i denne teorien men mye mindre eksplisitt og forklart på en annen måte. Den neste økonomen jeg skal se på hadde overraskende mange likheter med Hayek i sin analyse av myndighetenes evne til å styre økonomien, men hadde høyere forventinger til pengepolitikkens evne til å tjene politiske mål

ja til frihandel og enda høyere levestandard!

2009-11-10T08:16:00.001-08:00

Det er ofte enkelt å sette pris på de store fordelene ved arbeidsfordelingen mennesker i mellom. Så lenge de befinner seg innenfor våre landgrenser. Problemet med denne tankegangen er at den ikke er i stand til å påpeke de åpenbare fordelene ved spesialiseringen vi er en del av, men mangler innsikt når det gjelder andre mennesker, altså utlendinger. Vi vet at vi ville vært betraktelig fattigere dersom vi ikke hadde spesialisert oss i å produsere forskjellige tjenester for hverandre. Jeg for min del velger å spesialisere meg i samfunnsøkonomi, den hatede «dismal science», poenget med dette er at jeg i fremtiden vil være i stand til å kunne leie ut min begrensede kompetanse om et viss felt, slik at jeg skaper verdi for andre, dermed kan jeg overleve. Jeg kan ikke snekre og dyrke grønnsaker eller korn, andre mennesker kan gjøre dette langt bedre enn meg og til en mye lavere alternativ kostnad, ettersom de har spesialisert seg. Poenget med denne analogien er at vi ved spesialisering er i stand til å avlaste andre fra å gjøre arbeid, dermed er alle i stand til å kunne forbruke mer. Jeg ville vært uendelig mye fattigere om jeg hadde produsert mine egne klær eller dyrket mitt eget korn og bakt mitt eget brød. Det er lett da å konkludere med at dersom vi ikke hadde utnyttet hverandres komparative fortrinn, så ville vi vært mye fattigere. Bare prøv å utføre tankeeksperimentet som handler om å tenke seg at man skulle prøve å utføre alt arbeidet som blir gjort for oss alene. Man ville ikke vært i stand til å sy egne klær og samtidig gå ut å jakte på egen mat uten hjelp fra andre. Vil ville fått klær med mye dårligere kvalitet og endt opp underernært. Det var denne virkeligheten som var aktuell for våre forfedre som måtte jobbe og slite hardt fordi deres samfunn ikke hadde utviklet en organisert arbeidsfordeling gjennom kapitalistiske produksjonsmetoder og viktigere enn det, et system med prismekamismen til å koordinere sine handlinger.

Nå som jeg antar leserne har forstått fordelene med spesialiseringen mellom mennesker, er det lett å

greie ut for fordelene ved spesialiseringen mellom land. Land har forksjellige typer naturressurser, dette fører til at de fra naturens sider vil være i stand til å produsere ganske forkjellige typer goder i veldig forskjellig omfang. Dette vil si at dersom vi i Norge der arbeidskraft blir produsert til å utføre

arbeid som er høyt verdsatt på marginen, skulle brukt denne arbeidskraften til å produsere en annen type goder som ikke er så høyt verdsatt på marginen, og som norge fra naturens side ikke er i stand til å produsere mye av, vil gå glipp av inntekter fra det høyt verdsatte godet til fordel for færre goder og dermed lavere inntekt fra det andre godet. Dette betyr at dersom norge skulle produsert all maten sin (for eksempel) så ville vi ikke vært i stand til å forbruke veldig mye mat og heller ikke så veldig mye av noen adre goder, ettersom vi bruker mer av arbeidskraften på noe vi ikke er noe særlig produktive på. Slik at den totale økonomiske kaken blir mindre. Vi blir faktisk fattigere. Fra de andre land sitt perspektiv gjelder de samme prinsippene, dersom de spesialiserer seg på det vi ikke er gode på, vil de kunne selge oss disse goder som vi har få av ( som de er mer produktive til å produsere) og vi vil selge de godene vi har masse av, dermed er begge land i stand til å forbruke mer og er dermed mye rikere.

Det er dette som ligger bak prinsippene om frihandel. Vi tillater samme type spesialisering som vi nyter av i våre «indre» markeder og utvider det til å gjelde hele verden. Problemet er at politikere i sin uendelig visdom prøver å gjøre oss slaver til interessegruppenes ønsker. Jeg føler det er utrolig urettferdig at vi nekter oss selv og mennesker i andre land, muligheten til å bli rikere og dermed jobbe mindre for å få de godene som vi alle nyter av hjennom markdeet. Ved lavere arbeidstid kan vi frigjøre tid til å nyte våre favoritt hobbyer, bruke det på familien eller prøve å redde verden mens man fordømmer kapitalismen og skriver flammende innlegg om verdens urettferdigheter fra en splitter ny macbook pro.

hei igjen!

2009-11-10T08:16:00.000-08:00

skal skrive mer fra nå av . i promess.

unødvendig vekst?

2009-01-27T11:12:00.000-08:00

Spørsmålet om hvorvidt det er nødvendig eller ønskelig med økonomisk vekst, er et spørsmål som i oppgangstider ofte blir stilt. Hovedsakelig for å kritisere ”ekstrem forbruk”, ”umoralsk finansvirksomhet” , med andre ord, den allemennkjente ”rovdyrkapitalismen”.

Veldig mange kommentatorer sier at vi har det så godt fra før av, hvorfor vokse mer? Hvorfor forbruke mer? Men det som ofte blir oversett er viktigheten av økonomisk vekst for å kunne opprettholde de mulighetene som mennesker har til å kunne oppfylle sine mål.

Økonomisk vekst defineres som den økningen i økonomiens mulighet til å kunne produsere varer og tjenester på en mer effektiv måte. En ”effektiv produksjonsmetode” innebærer at produsenter ikke overforbruker knappe ressurser. Dette oversettes til lavere priser noe som tillater oss å kjøpe ting vi ønsker med færre arbeidstimer. Altså, vi benytter mindre energi og tid til å kunne tilegne oss materielle goder. Dene prosessen foregår i ”markedet” eller kanskje rettere sagt , i kooperasjonsmetoden som mennesker tyr til for å kunne tilfredstille mål, som baserer seg på privat eiendom. Dersom denne prosessen blir stoppet eller hindret i å fungere smidig, vil det utvilsomt føre til at mennesker faktisk blir fattigere og dermed ser seg nødt til å benytte mer arbeid og mer knapp tid til å arbeide for å kunne tilegne seg materielle goder.

Levestandarden som vi nyter av nå, eksisterer nettopp fordi vi har latt denne prosessen finne sted, dersom vi skulle ønske å leve et liv uten å måtte bry oss om meterielle goder, kan vi selvsagt gjøre det. Vi kan alltid velge å leve et liv der vi kun forbruker det som naturen gir oss, men for fattige innvandrere eller alenemødre, så er disse valg fullstendige utelukket.

Men å bevisst prøve å hindre mennesker å drive med økonomisk virksomhet vil underminere nettopp den levestandarden vi nyter av nå. Veldig mange mennesker ser ut til å glemme at det er nettopp på grunn av økonomisk vekst at vi kan benytte vår tid til å skrive blogg, skrive intellektuelle artikler i forksjellige aviser, bry oss om ting som miljøet og dyrevern.

Når mennesker måtte gå lange avstander for å kunne jakte etter mat, var det sannsynligvis veldig få mennesker som hadde tid eller krefter til å bry seg om ting som dyrevern eller miljø. Økonomisk sett kan vi si at alternativkostnaden ved å bry seg om miljø eller dyrevern var for høy, man kunne heller benyttet tid og krefter til å sørge for at avlinger ikke ble ødelagt nettopp for å unngå den forferdelige skjebnen som ventet om man ikke jobbet med det. Hva forteller det oss? Jo, at økonomisk vekst ikke er en bagetell. Økonomisk vekst er en naturlig konsekvens av markedsprosessen, der entreprenører har egeninteresse av å tilegne seg kunnskap som vil tillate dem å tilfredstille forbrukernes ønsker på best mulig måte. Over tid kan vi observere at økonomisk vekst ikke nødvendigvis innebærer mer av et type produkt. Som mange sikkert tror, at vi får fire laptoper hver og tre fritidsboliger per familie. Over tid, vil økonomisk vekst rett og slett bli reflektert i nye ideer og nye produkter. Denne prosessen har gitt oss muligheten til utnytte internettet, nye medisiner, nye metoder for matproduksjon osv. Dersom denne prosessen stopper på grunn av lovgiving, så vil det aldri føre til høyere levestandard, det vil føre til fattigdom og nød.

Tenk nå, som vi er under en stor korreksjon som utvilsomt vil innebære høyere arbeidsledighet, er det vanskelig å finne artikler som fordømmer umoralsk forbruk, tvert imot, ingen setter spørsmålstegn ved regjeringens desperate forsøk på å opprettholde forbruk oppe. Dette viser den logiske selvmotsigelsen som eksisterer i argumentene mot forbruk. I gode tider klages det over hvor korrumperende og umoralsk forbruk er, i krisetider er det vanskelig å finne noen som ikke vil pøse ut skattebetalernes penger på tvilsomme prosjekter, bare det samme forbruket blir opprettholdt. Vi ser da at mange ikke er i stand til å knytte disse to argumenter sammen.

Jeg tror ikke at forbruk er umoralsk, heller ikke vil jeg kalle den moral, den er rett og slett en konsekvens av vår menneskelighet. Forbruket er en i sin tid også en konsekvens av et enormt, spontant kooperasjonssystem, der vi følger vår egen interesse og samtidig skaper et mer menneskelig samvær, der økonomisk vekst tillater oss å bruke mer tid på annet enn overlevelse.

Det jeg synes er umoralsk, er mennesker som med alle gode intensjoner vil få til en ”bedre verden” men ikke vil trosse sin egen uvitenhet og faktisk finne ut hva økonomisk vekst egentlig innebærer.

markeder, du, jeg og en finanskrise....

2008-10-14T12:51:00.000-07:00

År det først kommer medlinger om effektene som manglede tilgjengelig likviditet kan ha for realøkonomien, dukker markedsmotstanderne opp. Det hevdes at det har vært ”kasinokapitalisme”, ”rovdyrkapitalisme” som har skapt denne krisen. Desverre for dem er ike dette verken et bevis på at markedsøkonomien ikke fungerer eller slutten på kapitalismen slik vi kjenner den.

En ”krise” av størrelsen som individer står overfor i disse dager er ikke annet enn effekten av dårlige investeringer og feilberegnet risiko. Individer har stått overfor en rekke insentiver og ghjort investeringer gitt disse rammebetingelser. Ettersom vi tross alt er bare mennesker så er det bare å forvente at mange i en såpass sammensatt økonomi vil gjøre feil eventuelt, dette er effektene av korreksjonen på disse feilene. Det er absolut ingen tvil om at når etterspørselen etter varer og tjenester synker, optimismen forsvinner og investeringer reduseres så vil det påføre lidelse for veldig mange mennesker. Men en korreksjon er alltid noe som trengs slik at feilinvesteringer dør ut og resurser kan allokeres på nytt. Det er essensen i en dynamisk markedsøkonomi. Jeg skammer meg ikke over å støtte eller oppfordre mennesker til å samarbeide på et marked, eller den mekanismen som en stor økonom en gang sa : ”Extended cooperation through the divison of labour” for markeder er mennesker, så lenge mennesker gjør feil så vil økonomien svikte av og til.

De kreative kreftene som settes i sving under en markedsøkonomi er veldig lite intuitive. For mange av oss er det vanskelig å tro at et såpass kaotisk ”system” kan i det hele tatt bringe velstand for andre enn de ”rike”. Men dersom vi gider å sette oss ned, skru av radion og sette ned avisen, så kan vi kanskje plukke opp en bok om samfunnsøkonomi og begynne å underrette oss selv om hva denne merkelige ”kapitalismen” egentlig dreier seg om. For ”kapitalismen ” som sosialistene kaller dette, er langt i fra de massene med arbeidsløse som industriherrene kan forsyne seg av for å tilfredstille sin grådighet, men heller en veldig intrikat spontan ordre som vi tar del i, uten at vi selv merker det, er vi med på å skape en bedre fremtid for folk vi ikke kjenner. Jenta som jobber i kiosken gjør jobben sin for sin egen del, men det faktumet at hun er med å arbeider for et firma som tilbyr tjenester til andre gjør at hun er med i en prosess der det stadig tilbys nye tjenester, gjennom hennes samhandling med kunder, erfaringer læres og tabber blir rettet på, slik at firmaet kan ekspandere og kanskje skape flere arbeidsplasser, eller skape en ny butikkkonsept. Vil det skje? Det vet ingen, men det som vi kan være sikre på er at så lenge menneskelig kreativitet slippes løs gjennom markeder så vil det ihvertfall føre til et bedre resultat en status-quo.

Hvis vi da ser tilbake til det som kan ha startet denne krisen. Det virker som en rimelig logisk og sosialt akseptabel forklaring, å skylde på grådigheten til de menneskene som drev med disse nye inveteringsmuligheter. Men det norsk mendia,norske politikere eller noen andre for den saks skyld ikke engang har tenkt på å forklare, er effektene som regulering hadde på disse mennesker og deres avgjørelser. De har oversett fullstendig det faktumet at statlig intervensjon skaper markeder der mennesker ikke alltid tar den fulle prisen på sine handlinger. Enda verre er det når det er den store slemme private sektoren som står for tabbene. Det har ikke blitt nevnt med et eneste ord det som den amerikanske staten gjorde for å fremme ”billig husly” til de fattige og veldig mange andre mennesker som i en annen situasjon ikke ville ha fått råd til å ha egen bolig. Fannie Mae og Freddie Mac var to store selskaper hvis jobb var nettopp å gjøre husly tilgjengelig for de fattige. Edelt mål det, vi kan diskutere hvovidt husly er noe verdt å subsidiere me skattebetalernes penger en annen gang, men det viktige her er å påpeke at disse selskaper var blitt privatiserte av den amerikanske staten på 60 tallet, samtidig som de eksplisitt hadde fått et løfte fra den amerikanske staten om at dersom bankene skulle ende i problemer fordi deres inventar av fordringer ikke lenger var verdt papiret de var skrevet på, så ville de få tilgang til skattebetalerens dype lomme. Det er da ikke så veldig rart at disse to hybride selskaper med private aksjeeiere og statlig kapital måtte ende opp i farlig farvann når konkurransen med Wall-Street firmaene ble for hard og forvalterne i FM selskapene så seg nødt til å risikere ikke egne penger, men skattebetalernes. La meg påpeke at disse selskaper sto for en veldig stor del av de dårlige boliglånene som ble så solgt rundt for å samle inn kapital.

Dette er ikke den eneste intervensjonen som den amerikanske staten har gjort. Over mange år så har det blitt skapt skatte-insentiver som oppfordrer til selv eierskap av eiendom. Min mening er at dette er sikkert positivt for mange, men det er uansett ikke statens oppgave å oppfordre til.

Poenget med dette er å gi et litt klarere bilde av hva som har skapt dette. Det er en blanding av utrolig mange faktorer, ikke en eneste av disse kan få skylda for krisen. En av grunnene er menneskelig feil, som jeg har tidligere nevnt så er det slik at når feil blir gjort så hjelper markedsmekanismene å rette på disse (der arbeidsledighet kommer inn som så spiller inn på priser og så på rentenivå) , men da må markedsmekanismene få lov til å fungere, dersom bedrifter må dø, så la dem dø, det er det beste med markedsøkomien! Et annet firma tar over liket , lapper det sammen og får det til å bli lønnsomt igjen. Den andre grunnen er statlig intervensjon for å oppfylle spesial-interesser, for å oppfylle mål som har en ”sosial profil” eller for å fremme andre tjenester som er for ”samfunnets” beste. En blanding av disse faktorer skapte krisen, og den kokte over lang tid.

Løsningen er smertefull på kortsikt, men heller det enn å la politikere som har begrenset informasjon ta seg av å skape løsninger som ikke engang i deres villeste fantasier vil bli like gode som det vi desentralisert skaper gjennom markeder.

Sad but true...

2008-07-29T08:20:00.000-07:00

Det er virkelig slitsomt å leve med tanken på at politikere kontrollerer store deler av mitt liv. På grunn av dette så har jeg tenkt litt mer på denne problematikken i det siste.

Vi har Doha forhandlingene i gang nå og den dystre virkeligheten åpner seg for mine øyne. Poltikerne vil gjerne bestemme for meg om hvem jeg skal få lov til å handle med. Interessant, men hvorfor vil vi egentlig det da?

Det må da være en viss verdi i å bli hindret i å handle med andre menesker. Det er desverre veldig vanskelig å finne ut hva for en verdi det er. Markedet er da åpenbart ikke i stand til å oversette dette til et språk som jeg kan forstå, Nemlig priser. Okei, så dersom jeg åpner en innføringsbok i samfunnsøkonomi så finner jeg lett ut at det faktisk er ihvertfall EN grunn til at jeg ikke får lov til å handle med andre mennesker. Grunnen er at jeg ikke er villig til å betale for det som folk er villige til å tilby meg. Grunnen til at jeg ikke ønsker å kjøpe dette kan være at hadde jeg fått et annet tilbud så ville jeg heller benyttet meg av det tilbudet i steden. Så saken er at et stort antall nordmenn ikke er villige til å betale det som norske bønder krever for sine varer. Derfor må de beskyttes og store tollgebyrer settes inn slik at vi kun kjøper fra norske bønder.

Poenget er at nordmenn ( og alle andre mennesker i verden) må være frie til å velge hvem de vil kjøpe fra. Jeg tviler ikke på at veldig mange er faktisk villige til å betale så mye for varer de kunne fått mye billigere fra utlandet. Hva som får dem til å gjøre det er for meg helt uinteressant, det som er interessant for meg er hvorfor turnus-administrasjonen tror at de kan ta fra meg friheten til å ta det valget selv.

Vi må snart gjøre noe med dette, det er ikke engang synd at bønder mister jobbene sine om handel blir liberalisert. Nordmenn vil få økt kjøpekraft og vi vil kunne bruke de pengene på noe produktivt som vi virkelig ønsker. Dermed lar vi tusen blomster blomstre og markedsprosessen gå sin gang.

Når demokratiet reduserer vår frihet.

2008-06-23T12:21:00.000-07:00

Den effektive produserte mengden av et produkt er slik at betalingsviljen er lik det det koster å produsere en viss mengde. Når forbrukere ikke er villige til å betale for et gode, så er det BORTKASTEDE ressurser i ordets bredeste forstand. Hvis det offentlige betaler for dette fordi det er politisk bestemt at en viss næring skal opprettholdes, så nekter myndighetene mennesker muligheten til å gjøre noe produktivt. De nekter muligheten til mennesker til å bli sysselsatt i noe som folk virkelig ønsker betale for, enn at de motvillige ser seg nødt til å bli beskattet ytterligere for å finansiere valgene til noen få mennesker som er enten godt representert i stortinget, eller rett og slett appellerer til abstrakte rettferdighetsidealer.

Idet frie markedet så finnes det ingen mulighet til å ikke kunne betale det man ønsker for noe man synes er verdt å betale for. For å forklare poenget ytterligere; hvis du ønsker å betale ekstra fordi et gode er laget av en nordmann istedenfor en svenske, så er det helt greit. Det som er ytterst urettferdig er når myndighetene og ”flertallet” ønsker å gjennomføre en slik ordning der ALLE må betale mer enn det som trengs for et gode. Det er jo faktisk slik som å påstå at mennesker ikke kunne ha funnet på noe annet med de pengene som blir da brukt til å finansiere en næring gjennom subsidier. I det frie markedets dynamikk så finnes det ingen begrensinger på de forskjellige smaksnisjer som kan bli tilfredstilt når man får frigjort penger ved å redusere skatter. Dynamikken i økonomien sørger da for at nye næringer skapes og mennesker får muligheten til å realisere seg selv ved å gjøre noe som ikke bare tjener deres interesser, men også andres, alt uten tvang.

Men hvorfor er det slik at politikere faktisk vil påtvinge oss slike ordinger, der vi som forbrukere åpenbart taper?. Svaret er ganske enkelt, og det er at vi aksepterer at det offentlige skal ha en rolle i økonomien. Vi lar politikere være i en situasjon, der de på grunn av politiske dogmaer, påtvinger oss det de selv synes er best. Det er det som er problemet med flertallstyre. Man bruker myndighetenes legitimitet i bruk av vold og frarøving av frihet for å fremme ideologiske ambisjoner. Mange vil nok tenke på at liberalister som meg faktisk gjør det samme, men det finnes en vesentlig forksjell. Mens kollektivister og flertallstyrefetisjister vil påføre oss en slik situasjon under tvang, så ville den sanne liberalisten latt andre bruke sine egne penger på hva det nå måtte være. Til tross for at de avgjørselsene ofte kan være helt idiotiske, som å handle lokalt for å spare miljøet, eller handle fair trade fordi da redder man verden.

ulik lønn for alt arbeid.

2008-04-21T11:06:00.000-07:00

Jeg vil gjerne fokusere på de hovedutfordringer som en aktiv stat i økonomien skaper for andre aktører. Hovedaktørene i dette tilfellet er jo skattebetalerne, hvis inntekter skal omfordeles og så brukes til å subsidiere andre menneskers valg i livet. Siden vi aksepterer at de valgte myndighetene skal ha en rolle i økonomien, så må vi akseptere en del betingelser for økonomisk virksomhhet. Disse betingelser kan være alt fra subsidier av strøm til industri og direkte overføringer til grupper hvis virksomhet er ”viktig” for felleskapet.

La meg understreke betydingen av ordet ”viktig” i denne sammenhengen. Hvem tjener på dette? Hvem tjener på disse subsidier? Hvem tjener på den beskyttelsen? Hvem tjener på de lovlige rettighetene som interessegrupper har over viktige avgjørelser som påvirke andre enn dem selv? Det er jo ikke på noen som helst måte bevist at det er viktig for felleskapet å måtte subsidiere norske bønder. Dette er for al del kun til bøndenes beste, mens forbrukere må betale for deres levestandard to ganger, gjennom skattetrekk og høye matvarepriser. Hvem sier at vi bør subsidiere andre sine valg av yrke i livet? Det er jo pent med dyrkede arealer, men jeg tviler på at skattebetalere generelt føler at de må betale for dette. Hvorfor subsidierer vi industrien i landet? Jo fordi felleskapet Norge vil tjene på å ha sikre arbeidsplasser der det kan skapes ”viktig” kompetanse. Viktig for hvem, spør jeg da. For all del ikke viktig for meg...men det er jo viktig for akjsonærene og fagforeningene, fagforeningene er jo viktigst for de stemmer jo på det gjeldende regimet.

Likelønn

En annen del av den intervensjonistiske trangen som velferdstaten legitimerer er inngripen i lønnsdannelsen. Først så trodde myndighetene at de i det hele tatt hadde en rolle å spille i den sektoren av økonomien. Grunnen til dette var dårlige forståelse for hvordan inflasjon ble til, og de trodde at gjennom offentlig regulering og mekling mellom partene så skulle de unngå å ødelegge de gode rammebetingelsene for eksportsektoren. Det viste seg til slutt at, dte ikke var så praktisk med slik intrevensjonisme, inflasjon viste seg å være et pengepolitisk fenomen. Vi lever fortsatt med slike relikvier fra planøkonomien. Resultatene er da at fagforeninger får lov til å forhandle pensjonsavtaler og lønninger på vegne av andre enn sine medlemmer. Likelønn skal være regelen, lik lønn for likt arbeid. Lurer på når det ble slik at teknokrater bestemte hvem som skulle få høyest lønn? Fordi rollen som lønninger spiller i økonomien er ikke noe særlig anderledes enn den rollen som priser spiller for oss når vi skal bestemme om vi skal kjøpe et brød eller ikke. Vi bestemmer hva prisen på tv-er skal være, gjennom våre avgjørelser som forbrukere. Dersom vi vil ha flere tv-er så øker vi verdien som vi setter på det å ha en tv, dermed øker vår betalingsvillighet og etterspør flere tv-er. Det er jo ingen som sier at vi må alle sammen kjøpe samme tv til lik pris fordi da oppnår tv-produsentene mer solidariske forretningsforhold. Dette er nøyaktig samme logikken bak hele likelønn ideologien. Tenk på hva som ville skjedd dersom prisen på en tomat skulle være den samme for et par sko.

Tomater til 500 kroner?

Det koster jo mye å dyrke tomater. Bonden må stå opp om morgenen fikse jorda slik at det blir lett å dyrke, i tillegg så må tomatene høstes. Det er mye arbeid i det. Men overraskende nok så tviler jeg på at mange mennesker ville kjøpt tomater da, dersom prisen på disse skulle reflektere mengden av arbeid som blir brukt for å skape den. 500 kroner er litt i overkant tror jeg.

Men hva ville skjedd da? Ingen ville hatt lyst til å dyrke tomater lenger, hva er vitsen? De får jo ikke solgt dem. Poenget med denne sammenlikningen er å vise at lønninger og priser ikke blir ”skapt” eller satt opp med vilje. Alt er en del av spillet mellom tilbud og etterspørsel. Vi som forbrukere kan lett velge å ikke kjøpe tomater, men vi har desverre ikke samme valgfriheten når det gjelder andre sentrale deler av avgjørelsene i livet. Fordi i realiteten så er det andre som tar avgjørelsene for oss.

Samme logikken gjelder sykepleiere og lærere. Dersom vi ikke lar lønnsdannelsen bli sluppet fri på ordentlig, så tviler jeg på at vi skal klare å allokere de lærerne vi trenger og de sykepleierne vi trenger der det trengs. Kommunene og fylkene er de som i dette tilfellet står for ansvaret. For det er faktisk slik at både grunnskolen og helsesektoren er i mindre eller større grad i det offentliges hender. (Jeg vil ikke kalle det i ”felleskapets” hender, fordi det ikke er slik, hvis jeg hadde dratt ned til sykehuset og tatt med meg en seng eller et par sprøyter morfin så tviler jeg på at de hadde blitt noe særlig glade. Men er ikke jeg en del av felleskapet?.) kommunene skal da forvalte skattebetalernes penger på best mulig måte ( for det er jo eksplisitt skrevet i velferdstatens håndbok at enkeltindividet ikke kan forvalte pengene sine riktig), men dette kan da kreve at dte kanskje må tilbys bedre lønningstilbud for enkelte av de kommuneansatte, med disse mener jeg lærere og sykepleiere, men der kommer likestillingsombudet inn og stopper hele prosessen. Sykepleiere og ingeniører skal tjene like mye. ingeniører, selv om komunnen sårt trenger dem, kan ikke få høyere lønn enn en sykepleier. Jeg lurer på om logikken også gjelder omvendt, altså om sykepleiere ikke kan tjene mer enn ingeniører. Altså kommunen eller fylket blir nødt til å sløse bort skattebetalernes penger i lite produktivt arbeid. Det blir jo umulig for den gjeldende myndighet å spare skattebetaleren for dette gjennom å sparke altfor dyre sykepleiere, da blir jo ikke gjeldende leder gjenvalgt.

Det å gi høyere lønn forklarer en tendens som er vanskelig å se, og det er nettopp det faktumet at vi som skattebatalere vil ha den best kvalifiserte arbeidskraften som vi kan få tak i og dette kan vi kun få til gjennom å øke insentivene til disse menneskene til å jobbe i de kommunene som trenger dem. Dersom tilbudet og etterspørselen etter en type arbeidskraft ikke får lov til å spille fritt, så blir det vanskelig å allokere den arbeidskraften der den er mest produktiv. Vi nekter mennesker muligheten til å gjøre noe produktivt og i tillegg tjene penger. Hvem er vi til å nekte dem det?

Jeg nevnte helt i begynnelsen av denne teksten at vi konstant subsidierer valgene til mennesker. Gjennom å sørge for høyere lønn for grupper som ellers ikke ville fått det, så skaper vi insentiver som mennesker må forholde seg til, og det er vi som skattebetalere må betale for disse valgene. Dette er ytterst urettferdig, ikke bare for de som får høyere lønn over markedsprisen, noe som gjør at ledigheten blant dem øker, men også for vanlige mennesker som ikke er med i en sterk pressegruppe som kan hjelpe dem når det gjelder å dele opp skattebetalernes penger. Velferdstaten (skattebetalere) tillater og legitimerer en rolle i økonomien som det gjeldende regimet (måtte dette være ytterst venstre , ytterst høyre eller sentrum) og staten som institusjon ikke bør ha. Skattebetaleren blir et offer for pressgrupper, måtte det være arbeidsgiverorganisasjoner, fagforeninger eller andre interesseorganisasjoner. Alle vil ha en del av kaken, spesielle fordeler og rettigheter. Hvem taper, hvem betaler?

Forbrukeren.

Feil fakta, gir feil kritikk.

2008-04-06T14:08:00.000-07:00

i går leste jeg artikkelen til ungehøyres første nestleder på nettsiden til minerva. jeg ble lettere irritert så her er mitt svar:

Fredag 4 april publiserte finanstudenten og ungehøyres førstenestleder en fin artikkel i tidskriftet Minervas hjemmeside. Artikkelen handler om sentralbankens rolle i økonomien, men etter min mening så er det en kritikk mot hele det fraksjonsbaserte monetære system. Riktignok er det flere beklagelige ting som sentralbanken kan gjøre men som ikke gjør. Fridstrøm påpeker sentralbankens potnsielle rolle som alkymist i økonomien, og dens evne til å printe ut penger etter behov eller ønske. Men hans kritikk mangler dybde og nyansering.

Hvordan øker sentralbanken pengemengden? Sentralbanken kan gjøre åpne transaksjoner i markedet og selge obligasjoner for å redusere en del av pengemengden, eller så kan den kjøpe tilbake obligasjoner for å sprøyte in likviditet. Den kan også sette opp styringsrenten som er renten som banken har på innskudd som private banker har i sentralbanken, alle private banker er pålagt å ha en del av sine reserver i sentralbanken. Hvis ikke Fridstrøm visste det så er sentralbanken tross alt en lender av last resort.

Han begår flere feil, den første er å få med stigningen i finansmarkedene som et tegn på inflasjon, riktignok så har vi hatt stigninger der og så lenge det var likviditet i markedet, men når det tørker opp så får man en korreksjon, noe som er ganske synlig nå. Hvis det blir vekst i økonomien så øker etterspørselen etter penger, hvis etterspørselen etter penger øker så ser bankene behovet for å sette opp sine egne innskuddsrenter for å fortsatt kunne operere som banker, dette er en av korreksjonsmekanismene i banksystemet. Kan systemet takle dette? Kan markedet takle dette? Er de spørsmålene som han stiller. Mitt svar får bli et JA! Selvsagt kan markedet takle dette, de har jo holdt på med dette i over 200 år. Så lenge de makrøokoniske forholdene er til stedet så kan folk ta seg bryet ved å betale eventuelle renter. Hvis inflasjonen virkelig hadde vært på 20 prosent så ville dte også garantert endret måten pris og lønings mekanismene er satt opp på, og man ville ikke hatt LO som nøyer seg med 6% lønnstigning, der spiller forventingene inn.

I avanserte og utviklede økonomier så er det en mye større penger-multiplikator, større tilgang på kreditt gjør det lettere for mennesker å finansiere kjøp og bedrifter å finansiere investeringer, men det er en stor forksjell mellom de pengene som folk har på konto, som kan variere, og selveste penger etterspørselen, denne vil da øke kun (for å gjøre det enkelt, farten på transaksjonene) dersom prisene øker!. Hvis ikke prisene øker så vil ikke etterspørselen etter likviditet øke, til tross for en evt høy konjunktur.

Jeg forstår faren ved at sentralbanken kan printe ut mye mer penger enn det den burde gjøre. Som Dr Friedman skrev i “a monetary history of the United States”: inflasjon er alltid og overalt et monetært fenomen. Men forventinger er utrolige viktige, og dersom mennesker ikke føler at transaksjonsfarten øker eller de har en nedgang i reallønna, så vil ikke de kreve enda høyere lønnstillegg , noe som tilisier, all things being equal, at det er til syvende og sist myndighetene som kan ha ansvaret for høyere inflasjon, dette gjennom fenomenet segniorage, som Fridstrøm sikkert vet er skjult skattelegging.

Bra innlegg, men igjen altfor overfladisk.
Mvh: samfunnsøkonomistudent og liberalist.

Et svar til Smiths venner

2008-02-26T14:09:00.000-08:00

Lørdag forrige uke var det en artikkel i Dagens Næringsliv, der en professor fra UiO skrev om hvorfor fagforeninger generelt var de virkelige vennene til Adam Smith.

Men det som virkelig irriterte meg var det faktumet at han siterte Milton Friedman og påsto at han rett og slett hatet fagforeninger. Fagforeninger er elsket og hatet av mange, men jeg tviler på at professor Friedman hatet fagforeninger, tvert i mot, jeg vil tro at han i høyeste grad støttet arbeideres rett til å organisere seg. Men har fagforeninger hjulpet sine medlemmer? Har fagforeninger virkelig hatt en positiv effekt på arbeidsforhold, lønninger uten negative sidevirkingner? viktigst av alt, er fagforeninger så solidariske som de gjerne fremstiller seg selv som?.

Alle parter i markedet er organiserte. Et firma er i seg selv en organisasjon innad markedet. Arbeidsgiverorganisasjonene er grupper som består av aktører i markedet. Poenget med denne form for organsiering er større gjennomslagskraft når det gjelder lønnsforhandlinger eller lobbyvirksomhet for å sikre egne interesser. Arbeidere må få lov til å organisere seg, det er det absolutt ikke noe tvil om. Det er heller ikke noe tvil om at dersom de går sammen så kan de åpne for muligheten for å komme bedre ut av lønnsforhandlinger. Men poenget er at fagforeninger tar avgjørelser på bekostning av sine medlemmer og riktignok kan sette begrensinger for ansettelse innenfor en sektor av økonomien, hindre konkurranser for sine arbeidsplasser, hindre fleskibilitet og samtidig risikere sine egne arbeidsplasser. Plutselig ser man at fagforeninger i realiteten kjemper for saker som åpenbart er gode for sine medlemmer men dårlige for resten av økonomien, eller medlemmene selv. Mekanismene bak dette kan en hvilken som helst bok i grunnleggende samfunnsøkonomi forklare i dybde.

Problemet med denne typen organsiering er ikke at det eksisterer, for det er noe som partene i arbeidslivet har rett til. Men problemet oppstår når interessegrupper , måtte dette være fagforeninger, arbeidsgivergrupper, bønder eller til og med studenter, får fordeler på bekostning av andre grupper gjennom den politiske prosessen. Myndighetene kan bestemme de lovene som vi så lever etter i dette landet og faktisk FORBY en eller annen form for natulrig mekanisme innad et velfungerende marked, nettopp for å fremme interessene til en enkel gruppe. Omfanget av dette kan være ganske stort dersom det er forventet at myndighetene skal ha noe å si i arbeidemarkedet eller andre markeder for den saks skyld. Men i anno 2008 må vi da kunne mer om hvordan økonomien fungerer til å forstå hvor galt dette kan gå. Bare se den katastrofale oppslutningen som fagforeninger har i USA nettopp fordi fagforeningenes makt har blitt rullet tilbake og nå må forholde seg i markedet som en hvilken som helst aktør. Når de ikke lenger har den retten som de ”legitimt” trodde de hadde, så viser det fagforeningenes sanne ansikt. At de i en globalsiert verden ikke lenger kan stille de samme kravene til rigiditet i arbeidsmarkedet som de så dypt ønsker.

La oss analysere minimumslønnen. Som lenge har vært en fagforeningenes fanesak over en lang periode. Tror vi virkelig at minimunslønnen for utenlandske anleggsarbeidere i Norge er for å sikre dem en anstendig lønn? Eller er det kun et verktøy for fagforeningene til å sikre at innvandrerne ikke lenger stjeler jobbene deres gjennom lavere lønninger? Fordi ansettelsesprosenten blir jo lavere og arbeidsgivere ikke lenger har den muligheten til å tilby produkter til lavere pris til resten av forbrukerne, fordi fagforeningene hadde en finger med i spillet. Altså en situasjon der både forbrukere og innvanndrere taper men fagforeningen vinner, på bekostning av oss. Fagforeningene vinner jo fordi deres medlemmer er jo allerede i arbeid med romslig tarifflønn, men den stakkars polske arbeideren kan kansje ikke lenger søke lykke og velstand i norge, og viktigst av alt mennesker flest blir robbet for muligheten til å få produkter til lavere pris.

Men la oss ikke glemme at denne type virksomhet der sterke interessegrupper har en finger med i politiske avgjørelser, ikke kun begrenser seg til de hatede fagforeningene. Dette kan også sebli observert i den måten General Motors eller Chrysler ofte ble skjermet for utenlandsk konkurranse i usa på 70 tallet. Gjennom latterlig overregulering og favoritisme, kunne de gå i allianser med valg-kåte politikere som trengte penger og hadde innflytelse over den politiske prosessen. Slik kan vi se at det er ofte slik at forbrukere blir robbet for muligheter når spesialinteresser får gjennom sine krav.

Markedet og den politiske prosessen er to forskjellige ting som må holdes avskilt. Staten må ha minst mulig rolle i økonomien. Ingen spesialinteresser bør få noen fordeler i prisdannelsesprossessen i velfungerende markeder. Dette gjelder også arbeidsmarkedet.

Professoren har også selvsagt andre argumenter, som for eksempel de store lønnsforksjellene som har oppstått både i USA og England der fagforeningenes makt har blitt rullet tilbake. Men dette innebærer da også at lønnsforksjeller i det hele tatt har noe å si for velstanden i et land, eller de økonomiske mulighetene som mennesker har i disse landene. Dette er noe som ikke har blitt empirisk bevist. Vi må da ikke glemme at USA har en høyst dynamisk økonomi i motsetning til de fleste andre økonomiene i Europa og dette blir lett bevist i økonomiskvekst-rater og andre økonomiske indikatorer, den viktigste i dette tilfellet er den antatte lavere naturlige arbeidsledighetsraten. Som sammenliknet med Europa er betraktelig lavere (kanskje fordi fagforeningene i Europa nekter for at globalisering innebærer forandringer?)

Uansett er det latterlig å påstå noe slikt som det han gjør i artikkelen, verst av alt var hans misbruk av professor Friedmans sine teorier.

Kanskje på tide med reelle valgmuligheter?

2008-02-06T12:29:00.000-08:00

For tiden er det mye snakk om det nye AFP og hvordan det skal bruke insentiver til å få eldre mennesker til å stå lenger i jobb. Både regjeringens og LOs krav virker rimelige. Problemet er at begge premisser bygger på et ufleskibelt og lite bærekraftig modell for pensjoner. Alle har hørt eller lest om babyboomers som snart skal pensjonere seg og belaste samfunnet med sine helseproblemer, dermed overtar de flere arbeidstimer og det blir mindre til de andre. Hvordan vi kan unngå en slik eldrekrise er vel ganske irrelevant, den kommer uansett, da blir det kun en ting å gjøre igjen og det er hvordan vi kan gjøre det mer fleksibelt for alle å pensjonere seg med verdighet og uten stigmatisering. For stigmatisering blir det garantert. Media og myndighetene har sørget for en slik utvikling. De gamle blir de som øker vår skattebyrde mens vi igjen sitter i samme gamle fellen som velferdstaten med så gode intensjoner tilbyr oss.

Insentiver som ikke eksisterer

   Insentiver til personlig sparing på toppen av folkerygden er små. De med tarifflønn satser på gode kompensasjoner gjennom AFP ordningen, dermed forsvinner et insentiv til å planlegge pensjonisttilværelsen. Man vet at sikkerheten er der, når det oppstår problemer som man ikke tenkte seg kunne dukke opp, så dukker opp rigiditeten i systemet. Det er da strengt tatt ikke fagorganiserte sin feil at de ikke få like bra ytelser som de først hadde gått med på. Grunnen til det var at de aldri kunne bygge mer fleksible pensjonsprogrammer pågrunn av den gode gamle overbevisning om at folketrygden skal være et hjørnestein i et slikt system.

      Sliterne blir de store taperne. Dersom sliterne hadde fått muligheten til å ta pensjonsparingen i egne hender, istedenfor ferdig forhandlede planer på vegne av dem , så kunne sliterne ha planlagt mye mer nøye, og spart mye mer og ikke belastet så mye andre markeder og dermed presset priser opp på grunn av manglende valgmuligheter. Poenget er at en sliter har mye større tilbøyelighet til å ta gode avgjørelser basert på egne forventninger om inntekt og helse. Denne sliteren befinner seg da i en situasjon når han/hun er 50 år gammel, barna har antakeligvis flyttet ut og utgiftene blir plutselig mye lavere. Sliteren vil da i et system der han er ansvarlig for egen pensjonsparing velge en plan som passer sine behov og forutsetninger mye bedre og langt mer fleksibelt enn en ferdigforhandlet plan. Dermed har denne sliteren 10 år på seg til å kunne spare en god del mer penger ( i tillegg til det han/hun har spart fra før) og antakeligvis bestemme seg for å gå av i 62 års alderen, uten å belaste verken arbeidsgiverne eller skattebetalerne. Dette blir da et system som ikke blir avhengig av demografisk utvikling ettersom den har full fleksibilitet og ingen ”ubetalt gjeld”. Dermed slipper både fagforeninger og skattebetalere ekle overraskelser når befolkningesveksten ikke hjelper til. Med et system der folketrygden kun gjøres tilgjengelig for de som ikke har hatt noen skatteytelser (og dermed aldri vært i arbeid). Så oppnår man reelle insentiver, uten planlegging fra toppen.

   Men la oss se på motsatt tilfelle, hva om man har krefter til å jobbe videre, etter pensjonsalderen? Eller hva om man får muligheten til å ta seg en konsulentjobb av og til? Man kunne hatt en ordning som likner på den til studenter. Jobbing uten skatt opptil en viss grense, så vanlig beskatning utover den grensen. Igjen har denne personen all sin sparing å leve på, i tillegg til evt opptjente midler i løpet av pensjonsperioden.

   Desverre kan ikke noen forslag om pensjonsreform komme med det første, riktignok har mitt forslag veldig mange andre implikasjoner for realøkonomien. Pensjonssystemet har nettopp blitt ”reformert” , viljen til å sette opp komiteer for å analysere denne muligheten er antakeligvis minimal. Men dette henger sammen med en konformisme vi har i kongeriket når det gjelder velferdsstaten. Vi elsker den, vi hater å se de dårlige siden ved den. Dersom dere følger med i nyhetsbildet, vil dere se at de dårlige sidene blir bare flere og flere.

2008-01-29T14:07:00.000-08:00

denne artikkelen skrevet av analytikeren Sallie james fra Cato Institute reflekterer noen av synspunktene til de demokratiske kandidatene. Legg merke til Edwards tendens til å se glasset halvtomt når det gjelder nominelle lønninger. Hadde vært interessant å se utviklingen til reallønnen i USA de siste 10 årene, desverre har jeg ikke funnet noe info om det.

Om subprime krisen og eventuelle dårlige løsninger.

2008-01-28T13:27:00.000-08:00

Subprimekrisen viste frem de svake leddene i den ellers ganske så robuste amerikanske økonomien. Den siste siden har de fleste som er relativt interesserte i økonomi vært vitner til de forkjellige reaksjonene i vare og finansmarkedene som er kommet fra de svake indikatorer. Den amerikanske økonomien har desverre vært utsatt for en veldig stor faktor som har påvirket den nåværende krisen ( i følge mange andre, også forårsaket denne krisen).

I 2001 så var det ( som vi alle vet) det forferdelige terrorangrepet mot tvillingtårnene, det forårsaket børsfall og fall i konsumet, noe som i sin tid førte til en sterk reaksjon fra Mr.Greenspan. Det var ikke rentekuttene i seg selv som var problemet, sett i forhold til inflasjonsmålet så var de høyst passende. Problemet var forventningene som Mr.Greenspan skapte hos investorer generelt. Rollen som forventninger har når det gjelder pengepolitikk kan ikke undervurderes. Forventninger legger frem til rette fundamentene for årlig pris/lønnsetting i usa ( tro det eller ei så finnes det lønnsforhandlinger i usa) i tillegg til de mer langsiktige planene til investorer generelt. I land med relativt mer dynamiske pengemarkeder enn den norske, så er det ikke uvanlig at vanlige husholdninger tar seg en liten gambling i av og til. Denne utviklingen har også blitt mye mer vanlig her i Norge, etter at det ble gunstigere folk for flest å satse på sparing på toppen av vanlig pensjon. Men det som Mr.Greenspan gjorde var å bevisst satse på å redde finansmarkedene hver eneste gang de var ute i trøbbel. Jeg sliter litt med å forstå dette eksempelet på uansvarlig pengepolitikk. Jeg velger å kalle det uansvarlig for det er nettop det det er. Poenget med finansmarkeder er delvis for å samle kortsiktig kapital for bedrifter, men samtidig gir det investorer i alle farger og fasonger muligheten til å investere kapital og tjene en anstendig profitt. Vi snakker om 10% avkastning gjennomsnittlig i året. Baksiden er at det også innebærer en god del risiko, har man nerver av stål så klarer man seg gjennom dårlige og turbulente tider uten problemer. Men i dette ligger belønningen, det er selve prinsippet bak finansmarkeder, når man satser på en ”bail out” pengepolitikk , så risikerer man å fjerne risiko faktoren fra bildet, som er en moderasjonskraft i velfungerende markeder, noe som kan føre til usedvanlige appresieringer på enkelte elementer uten noe realøkonomisk grunn. I dette ligger grunnen til subprime krisen, usedvanlig lav rente over altfor lange tidsperioder , førte til situasjon som tillot banker ( med lave marginer) å dele opp gjeldspakker og selge dem rundt i verden. Disse pakker inneholdt boliggjeld til mange amerikanere som så det lønnsomt å ta opp boliglån i den perioden ( det er snakk om at de bankene som ga de lånene kan ha brukt ”teaser” renter, de etiske grunnene for den type bankprodukter skal jeg diskutere en annen gang). Resten er historie.

Nå står amerikansk økonomi på litt ustabilt underlag. Konsumet har blitt mye mindre med en liten oppgang før jul. Boligprisene har sunket betraktelig og salget av boliger er på sitt laveste nivå siden 1995. Den virkelige bunnen for krisen skal ikke komme før om et par år. Boligprisene synker basert på geografisk område og det er en viss kleberhet i dem. Men det er ingen tvil om at husholdninger vil regulere sitt forbruk ut ifra mellomlangsiktige inntjenings potensiale. Det lover dårlig for USA. Men ”medisinen” kan vise seg å være verre en sykdommen. Helicopter Ben har allerede kuttet styringsrenten med 0,75 prosentpoeng, av henhold til inflasjonmålet så kan dette vise seg problematisk, svak dollar gjør litt av jobben for sentralbanken i det å nå målet, synkende oljepris snakker også i mot Bernankes plan. George.W.Bush sin skattekuttplan kan vise seg å hjelpe litt, den er tross alt ment til å være rettet mot de som har høyest marginal konsumtilbøyelighet. Den skal også være en engangs tiltak. Personlig mener jeg at hensynet til langsiktig vekst er avgjørende for hvilke tiltak som skal tas. Bernanke har allerede spilt et kort og imorgen kan det vise seg at han forbereder enda en bail out for investorer. Dette er skadelig for amerikansk økonomi. Arbeidsmarkedet er på vei nedover med en økning til 5% forrige måned. Dete tilsier noe ledigere kapasitet men det viser også at det kan godt hende at ”resesjonen” ikke blir så ille som først antatt. Forrige resesjonen i USA fikk arbeidsledigheten opp i 6% i motsetning til resejonen i 1991 som hadde 9%. Denne trenden viser at resejonene blir mildere med tiden, både på grunn av tillit til institusjoner og internasjonale handelsmønstre i forandring. Automatiske stabilisatorer bør ta en del av jobben. En finanspolitisk redningspakke kan vise seg å øke inflasjonen og samtidig kan den vise seg å ikke leve opp til sin rolle uansett, ettersom mange husholdninger kan velge å spare de pengene. Det kan bli en tap-tap situasjon og rent spill for galleriet som vi desverre så ofte ser i politikken. De internasjonale implikasjonene vil jeg antakeligvis ta i et annet innlegg ettersom mer data blir tilgjengelig. Bernanke vil skuffe mange om han viser seg å få kalde føtter i morgen 29 januar 2008, kuttet uken før viste at han ville roe markeder, men det er hensynet til langsiktig vekst som blir glemt her og det er potensielle bobler som kan komme om 10-15 år som bekymrer meg. Det kan åpne for mer frykt for markedet hos folk flest, ikke på grunn av en innebygd systemfeil, men fordi viktige mennesker nølte når det gjaldt mest. Hvis det viser seg å være sånn, så risikerer fremtidige amerikanske presidentkandidater å spille mer på proteksjonisme og økt offentlig styring av økonomien. Dette kan skade betraktelig de innsatsene for frihandel som Mr.Clinton og den nåværende presidenten har gjort. I tillegg til å forsinke ytterligere reform av helsevesenet og innvandringsproblematikken.

Look out for the GOP in Florida!

Velkommen!

2008-01-27T11:24:00.001-08:00

Hei alle sammen!, det er en gledens dag for meg. I dag har jeg endelig opprettet en blogg. Lenge har jeg ventet på muligheten til å kunne utrykke nye synspunkter i den norske samfunnsdebatten, som desverre har en kronisk mangel på nyanser og informasjon. Grunnen til at bloggen er blitt så forsinket er at jeg hadde lyst til å ha en mer solid faglig bakgrunn før jeg kunne uttale meg, slik at innleggene blir informative og debattskapende. Jeg forventer at dere lesere aktivt kommenterer innleggene. Skal prøve å oppdatere bloggen minst en gang i uken slik at dere kan bli "in the loop".

Jeg vil gjerne takke alle de som så energisk prøvde å få denne bloggen i gang.

Mvh

Mauricio Nicolas Flores Villarroel.